Futbol Club Barcelona ble stiftet i 1899 av den sveitsiske forretningsmannen Joan Gamper og elleve andre fotballentusiaster fra Storbritannia og Catalonia.
Gamper var den som først tok initiativ til å grunnlegge en fotballklubb i Barcelona, da han i 1898 kom til byen for å besøke sin onkel Emili Gaissert på en forretningsreise. Det opprinnelige korte oppholdet ble snart til et permanent opphold ettersom Gamper ble forelsket i byen og slo seg ned i den katalanske hovedstaden. Gamper var fotballentusiast og en stor fotballspiller i sitt hjemland, så den 22. oktober 1899 annonserte han i bladet «Los Deportes» etter folk som var interesserte i å stifte en fotballklubb i Barcelona. Ikke lenge etterpå, den 29. november, møttes Gamper og de elleve mennene som svarte på annonsen: Walter Wild, Lluís d’Ossó, Bartomeu Terrades, Otto Kunzle, Otto Maier, Enric Ducal, Pere Cabot, Carles Pujol, Josep Llobet samt John og William Parsons.
På dette møtet ble FC Barcelona til, og briten Walter Wild ble valgt til president. Han og de andre medlemmene kombinerte styrevervene sine med det å være klubbens første spillere. Gamper ønsket ikke de administrive oppgavene og tok til takke med kapteinrollen. Han var dog fortsatt bare 22 år, og mellom 1899 og 1903 scoret han over 100 mål på 48 kamper.
I klubbens første kamp møtte man Turo Park fra Bonanova — et lag sammensatt av britiske emmigranter. Det britiske laget vant 1-0, men manglet en del spillere og måtte spille med flere Barça-spillere på laget. Barça ble fort en av Spanias ledende klubber og deltok i det aller første katalanske mesterskapet og den aller første Copa del Rey som ble arrangert. Klubbens første trofé kom i 1901, da man vant Copa Macaya. Året etterpå var klubben også i finalen av Copa del Rey, men tapte 2–1 mot Club Vizcaya. Tre år senere vant klubbens sitt første katalanske mesterskap. Alt var derimot ikke bare rosenrødt i den katalanske storklubben, for klubbens suksess i sitt første tiår sto ikke i stil med den sportslige ambisjonen. I 1908 var klubben i ferd med å gå i oppløsning da Joan Gamper til slutt tok over som president. Man hadde ikke vunnet noe siden 1905 og mange av klubbens spillere var i ferd med å legge støvlene på hylla mens erstatterne glimtet med sitt fravær.
Klubben, og fotball generelt, fikk stadig større popularitet omkring i Spania såvel som i resten av Europa. Etter hvert fikk også Barça en større supporterskare, men inntil nå hadde man ikke hatt en egen permanent hjemmebane. Dette la naturligvis begrensninger på klubbens utvikling, og president Gamper sto nå i spissen for jakten på klubbens første hjemmebane som et forsøk på å redde klubben fra sportslig og økonomisk ruin. Carrer de la Indústria falt valget til slutt på — et anlegg med to etasjer og plass til 6 000 mennesker lokalisert i Barcelonas industriområde. Banen ble innviet 14. mars 1909 og markerte et vendepunkt i klubbens jakt på sportslig suksess. De påfølgende årene vant Barça det katalanske mesterskapet i 1909–10, 1910–11, 1912–13, 1915–16, 1918–19, 1919–20, 1920–21 og 1921–22. Samtidig vant de også det spanske mesterskapet i 1909–10, 1911–12, 1912–13, 1919–20 og 1921–22.
1922–1930: Den første gullalder
Med den store sportslige suksessen, samt stjerner som Samitier, Sagibarbá, Alcántara og Zamora, ble Carrer de la Indústria snart for lite. På generalforsamlingen den 8. desember 1921 besluttet man at en ny og større arena måtte bygges for å huse den voksende massen av culés.
5 000 medlemmer gikk derfor sammen for å finansiere prosjektet, og med 100 pesetas hver kunne klubben gå til innkjøp av tomten ved Can Ribot og Can Guerra. Allerede et drøyt halvt år senere sto den klar — «fotballen katedral» med en kapasitet på 30 000 tilskuere. Det var en maktdemonstrasjon av et byggverk som markerte nok et vendepunkt i klubbens historie.
Det påfølgende tiåret ble klubbens første gullalder, og under 25-årsjubileet i 1924 hadde klubben 12.207 medlemmer og en stor fremtid i sikte. I sesongen 1928–29 vant Barça den første utgaven av La Liga, mens det katalanske mesterskapet ble vunnet i 1923–24, 1924–25, 1925–26, 1926–27 og 1927–28. I tillegg kom det spanske mesterskapet i 1924–25, 1925–26 og 1927–28.
Samtidig som Barça var i ferd med å feste grepet som en av Spanias toppklubber, var politiske problemer i Spania i ferd med å hope seg opp. Diktator Miguel Primo de Rivera tok kontroll over landet i et statskupp høsten 1923, og suspenderte grunnloven og alle politiske partier. Den 14. juni 1925, under en veldedighetskamp mot Orfeò Catalá, begynte publikum å pipe under den spanske nasjonalsangen. Primo de Rivera anklaget president Gamper for å promotere katalansk nasjonalisme. Gamper ble utvist fra Spania og Les Corts ble stengt i seks måneder.
1930–1957: Vanskelige tider
Barças gullalder tok brått slutt på begynnelsen av det nye tiåret. Gamper hadde flyttet tilbake til sitt hjemland Sveits etter å ha blitt sendt i eksil, men kom i stor pengenød og personlige problemer. Etter lang tids depresjon tok han sitt eget liv den 30. juli 1930.
Dødsfallet av den største personligheten i klubbens historie kom som et sjokk i den katalanske storklubben. Til tross for brukbare resultater i det katalanske mesterskapet, klarte man ikke å hevde seg i ligaen. Fotballen ble derimot igen overskygget av politiske problemer i samfunnet da Primo de Rivera gikk av som statsminister og diktator samme år.
Folket var urolig og året etterpå abdiserte kong Alfonso den trettende fra tronen. Spania ble erklært som republikk og en ny grunnlov ble innført. De indre motsetningene i landet roet seg derimot ikke, og den voksende uroen nådde klimaks i 1936 da den spanske borgerkrigen brøt ut.
I mellomtiden var den katalanske advokaten Josep Sunyol Garriga utnevnt til ny president i Barça. Sunyol kom fra en familie med en lang rekke av politiske aktivister, og han ble selv en profilert politiker for den katalanske venstresiden og opposisjonen mot diktator Primo de Rivera. Da krigen så brøt ut ble Barça og Sunyol symboler på katalansk selvstendighet og nasjonalisme. En drøy måned ut i krigen ble Sunyol drept av general Francisco Francos (som senere vant krigen og ble diktator i Spania) tropper i et bakhold ved den spanske byen Sierra de Guadarrama utenfor hovedstaden Madrid.
Samtidig var Barça heldigvis på turné i Mexico og USA hvilket reddet klubben fra økonomisk konkurs ettersom krigen hindret klubben å fungere i hjemlandet. Klubbens eksistens var dog på langt nær reddet — for den 16. mars 1938 bombet fascistene klubbens sosiale lokaler. Medlemstallet var nede i 3.486 medlemmer, og våren 1940 ble klubben tatt over av en av Franco-regimets nærmeste samarbeidspartnere, Enrique Piñeyro y de Queralt. På samme tid ble klubbens navn skiftet til Club de Fútbol Barcelona ettersom den katalansk/engelske varianten av navnet nå var blitt forbudt, og det katalanske flagget ble fjernet fra klubbens emblem.
På tross av vanskelighetene klubben nå sto ovenfor ble 40- og 50-tallet tyve år med stor suksess. Fra å nesten rykke ned i 1942, gikk man hen til å vinne Copa del Rey samme sesong. Den påfølgende sesongen ble kampen mot Real Madrid fikset av general Franco til fordel for hjemmelaget da Barças spillere ble truet av dommeren og det spanske politiet. President Piñeyro, som var tilhenger av Francos fascist-regimet, gikk av som president etter kampen på grunn av behandlingen Barça hadde fått. Barça tok allikevel revansje og vant ligaen i 1944–45, 1947–48 og 1948–49, såvel som Copa Llatina i 1949. Klubben så ut til å ha fått nok et vendepunkt i sin historie og kunne markere 50-års jubileumet i 1949 med 24.893 medlemmer. Klubbens merittliste inneholdt nå svimlende 21 katalanske mesterskap, ni cuper, og fire spanske ligatitler.
Barça var nok en gang i ferd med å bli for store for sin hjemmebane. Til tross for at Les Corts var oppgradert til en kapasitet på hele 60.000 tilskuere, ble det ikke stort nok for stjerner som Basora, César, Manchó, Moreno og Kubala. Sistnevnte, ungarske Ladislao Kubala, ble selve symbolet på klubbens suksess i denne perioden og er av mange regnet som tidenes beste fotballspiller i klubben. Årene etter hans ankomst i 1950 vant Barça alt de deltok i; blant annet den spanske ligaen i 1951–52 og 1952–53, Copa del Rey i 1951–52 og 1952–53. Gjennom 1951–52 sesongen vant klubben det som i senere tid er blitt kjent som «La temporada de las Cinco Copas»: den spanske ligaen, Copa del Rey, Copa Latina, Copa Eva Duarte og Martini Rossi-trofeet.
1957–2003: Ny storhetstid og katastrofe
Den 19. september 1950 bestemmer generalforsamlingen at klubben skal erstatte gamle Les Corts stadion. Man så det som uforsvarlig å bygge ut Les Corts yttligere, og beslutningen om gå til innkjøp av en ny tomt ble derfor tatt.
En tomt ved siden av Maternitat ble kjøpt opp — like ved det gamle Les Corts-stadionet. Det gikk derimot ikke slik man hadde planlagt. Drøye seks måneder senere begynte flere av medlemmene i kommisjonen som sto for planleggingen å ombestemme seg om valget av tomt. I stedet for Maternitat, var det ønske om en eiendom ved Avinguda Diagonal.
I 1953 signerer klubben det man tror skal bli den nye stjernen. Alfredo Di Stéfano hentes fra River Plate, men overgangen blir aldri godkjent av det spanske fotballforbundet — riktignok under tung innflytelse av Franco-regimet. På grunn av diskusjonene med forbundet blir overgangen utsatt og 13. mai 1953 overtaler Real Madrids president, Santiago Bernabeú, Di Stéfano til å signere for de hvite i stedet. Di Stéfano-saken ender til slutt med at Barça gir opp argentineren, og at daværende president i Barça Enric Martí Carreto går av.
Di Stéfano-saken førte også til at prosjektet om nytt stadion ble satt på vent inntil en ny president var valgt. Francesc Miró-Sans vant presidentvalget samme år gikk med ett inn for å få prosjektet igang ijgen, og i februar 1954 ble det besluttet at man skulle bygge på den opprinnelige eiendommen ved Maternitat. 28. mars 1954, foran 60.000 fans, la president Miró-Sans ned den første mursteinen på «El Nou Estadi del Futbol Club Barcelona» — det nye stadionet, senere forkortet til bare «Camp Nou».
Før innvielsen av Camp Nou vant klubben Copa del Rey, og etterpå vant de La Liga i 1958–59 og 1959–60 samt la Copa de Feria i 1957–58 og 1959–60 takket være den geniale treneren Helenio Herrera og spillere som Kocsis, Czibor, Evaristo, Kubala, Eulogio Martínez, Suárez, Villaverde, Olivella, Gensana, Segarra, Gràcia, Vergés og Tejada. Denne sammensetningen av stjerner holdt seg desverre ikke utover sekstitallet, og klubben møtte en sportslig krise. Barça vant kun Copa del Rey i 1963 og 1968 samt Copa de Ferias i 1966. Samtidig økte befolkningens identifikasjon i klubben, og slagordet «Més que un club» — «Mer enn en klubb» — ble til. Klubben ble et symbol på den katalanske nasjonalfølelsen i en dyster tid med diktatur og undertrykkelse.
I 1971 vant Barcelona Copa del Rey og åpnet Palau Blaugrana og Isbanen. To år senere, i 1973, signerer Johan Cruyff for klubben. Med gullrekken i angrep bestående av Rexach, Asensi, Cruyff, Sotil og Marcial vinner klubben La Liga i 1973–74. Med 69.566 medlemmer, er klubben i 1974 den mektigste sportsklubben i verden. En fin måte å feire 75-årsjubileet på. 6. mai 1978 inntar Josep Lluís Núñez presidentkontoret. I hans periode opplevde klubben en sterk økonomisk vekst, en sterk økning av medlemmer og penyes, samt byggingen av Miniestadi og utbyggelsene av Camp Nou. I tillegg til titler i fleng. I Basel i 1979 var 30.000 culés tilstede da Barça vant Cupvinnercupen, mens La Liga ble vunnet under Terry Venables i 1984–85 på en overbevisende måte. «Dream Team» under Johan Cruyff vant ligaen fire ganger på rad mellom 1990 og 1994 og Champions League på Wembley i 1992.
Sistnevnte ble det største klubben noensinne har vunnet. Barcelona vant 1–0 i finalen på legendariske Wembley i London, etter Ronald Koemans mål i det 112. minutt. Koeman og resten av Wembley laget fra 1992 spillte seg inn I Barcelonas historie bøker med gullskrift: Zubizarreta, Nando, Ferrer, Koeman, Juan Carlos, Bakero, Salinas (Goikoetxea), Stoichkov, Laudrup, Guardiola (Alexanko) og Eusebio. Senere under Bobby Robson tid klarte man og ta tre titler i 1996–97, men ikke serien. Han ble derfor sparket til fordel for Louis Van Gaal som vant ligaen to år på rad i 1997–98 og 1998–99 i tillegg til Copa del Rey i 1998. Igjen vant Barcelona dobbelen, 39 år etter forrige gang. Hovedpersonene i denne epoken var blant andre Migueli, Schuster, Maradona, Zubizarreta, Bakero, Amor, Koeman, Laudrup, Stoichkov, Guardiola, Romario, Sergi, Ronaldo, Luis Enrique, Luis Figo og Rivaldo.
23. juli 2000, tok Joan Gaspart over presidentjobben i klubben. Han hadde vært Núñez’ visepresident i 20 år og tok over på en tid da Nunez gikk av etter økende press og misnøye fra fansen og resten av Catalunya over måten han styrte klubben. Enkelte gikk så langt som å sammenligne ham med Chiles diktator General Pinochet. Men det skulle straks vise seg at Gaspart skulle få alt annet enn enkle hverdager. Det tok ikke mindre enn 24 timer inn i hans presidentperiode, at en av klubbens daværende stjerner, portugisiske Luís Figo, gikk fra klubben og signerte for erkerival Real Madrid. Gaspart og Núñez hadde i lang tid nektet å reforhandle kontraktsdetaljene til Figo, og til slutt fikk han nok og forlot klubben. Figo hadde dratt og fansen var rasende. Gaspart følte presset og fikk panikk. Han var desperat etter å gjøre opp for at Figo hadde dratt. Det førte til en lang rekke lite gjennomtenkte handlinger. Dyre spillerkjøp og høye lønninger holdt på å kjøre klubben i økonomisk ruin. På to og et halvt år brukte han nesten 1,7 milliarder norske kroner. Det økonomiske smittet også over på det sportslige hvor trenere gikk ut og inn. Etter elendige resultater og voldsomme protester gikk både Gaspart og daværende trener Louis van Gaal av på nyåret i 2003.
2003–i dag: FC Barcelona i moderne tid
Den påfølgende sommeren vant Joan Laporta presidentvalget og lovet at han skulle få klubben på bena, både økonomisk og sportslig. Hans første oppgave var å ansette van Gaals erstatter. Den tidligere nederlandske stjernen Frank Rijkaard ble ansatt.
På tross av manglende rutine og erfaring, skaffet han resultater. Etter en katastrofal plassering etter halvspillt sesong, snudde han alt mot alle odds, til en imponerende andre plass. Begynnelsen på en ny era med spillere som Ronaldinho, Puyol, Márquez, Xavi, Valdés, Eto’o, Deco og i den senere tid Iniesta, Zambrotta, Messi, Dani Alves, Gudjohnsen, Henry med flere var et faktum.
Etter to fantastiske sesonger, fulgte så to katastrofale. Real Madrid tok over tronen som Spanias beste fotballag. Det eneste Barcelona kunne skryte av, var en semifinale i Champions League sesongen 2007/2008. Etter manglende resultater ble det tatt grep, og Frank Rijkaard måtte se seg nødt til å forlate klubben han hadde ledet til to La Liga-gull og én Champions League triumf. Ikke nok med det, åtte styremedlemmer takket for seg og det var lenge snakk om at Joan Laporta skulle gi seg som president. Det ble holdt et mistillitsvalg sommeren 2008, men Laporta fikk et lite flertall til sin favør og fikk fortsette sitt arbeid som president for FC Barcelona.
Andre grep som ble gjort var blant annet ansettelsen av ny trener. Mannen var ingen andre ringere enn Josep Guardiola. Han skal lede Barcelona mot en ny gullalder. Skepsisen har vært stor da Guardiola har enda mindre erfaring enn det Rijkaard hadde da han ble ansatt, men «Pep» er en tidligere storspiller og en svært populær mann i Catalonias hovedstad.