Julenøtt 12

Barça hadde ikke vunnet et eneste ligamesterskap siden Rinus Michels førte laget til topps i 1974, og man var mildt sagt desperate etter en ny tittel da engelskmannen Terry Venables ble ansatt som trener for katalanerne. Året var 1984 – samme år som selveste Maradona dro sin vei.

Verken Udo Lattek, César Luis Menotti eller Joaquim Rifé hadde klart å skape noe vinnerlag i mellomtiden, og det sier seg selv at en periode på 10 år – med noen få skarve Cup-pokaler som eneste tilvekst i galleriet på Camp Nou – ikke holdt mål for en klubb som siktet høyt både hjemme i Spania og ute i Europa.

Men så kom han da, Terry Venables – redningsmannen fra England var det folket håpet på – med en idé om hvordan han skulle få dette laget opp til toppen igjen. Med seg fra den såkalte balløya hadde han den britiske spillestilen som ofte kunne utspenne seg i en klassisk 4-4-2 formasjon, hvor den defensive styrken hadde høy prioritet – uavhengig av formasjon.

Ordet defensivt klinger ikke like bra i spanske ører, men med enestående forsvarsspillere som Gerardo, Julio Alberto, Alexanco og sist, men absolutt ikke minst; ’Tarzan’ Migueli, fantes det håp i det hengende snøret. Sistnevnte ‘Tarzan’ er en sann Barça-legende; iherdig, fryktløs og teknisk dyktig midtstopper som overhodet ikke gikk av banen før dommeren blåste tre ganger i fløyta. Selv med brukne ribbein fullførte han kamper og spilte seg nettopp derfor inn i historiebøkene med sine 664 opptredener for de blårøde.

I mål hadde man en stødig publikumsfavoritt av en bauta i Javier Urruticoechea. ’Urruti’ ble helten som sikret ligagullet fire kamper før sesongslutt dette året, da han reddet straffen på stillingen 1-2 borte mot Valladolid. Redningen ble selvsagt godt mottat og kanskje aller best hos kommentator Joaquim Maria Puyal, som spontant utbrøt sin kjærlighet på riksdekkende radio; «Urruti t’estimo! [Urruti, jeg elsker deg!]», lød ordene og det defensive ble likevel en suksessfaktor.

På midtbanen hadde man en general ved navn Bernd Schuster – som trass i, eller kanskje heller på grunn av (?) mange skader i årene før og et syrlig forhold til Terry Venables – fikk ut sitt aller beste nettopp denne sesongen. Schuster, med sine elleve mål, var mer enn bare en playmaker og sammen med Víctor Muñoz, midtbaneankeret og all-round spilleren, dominerte de den katalanske midtbanen. Ved siden av fantes en lokal indreløper av navn Ramón Calderé, som hadde tatt steget opp fra akademiet denne sesongen.

Helt i front hadde man nok en lokal yndling i Juan Carlos Rojo og Francisco José Carrasco – som også han hadde funnet vegen opp fra akademiet. Førstnevnte ble under FIFA Youth Championship 1979 i Japan utnevnt til Player of the Tournament, foran selveste Diego Maradona som nettopp hadde forlatt Barça. Til tross for mye spilletid og flere scoringer året før, ble det bare med to nettkjenninger for Rojo denne sesongen. Carrasco på sin side, med sin kreativitet og dribleferdigheter, sto for fire av målene.

Mannen vi nå skal frem til burde helst være av enn annen kaliber – om han skulle klare å erstatte tidenes kanskje beste fotballspiller (?) Maradona, som riktignok ikke hadde sin beste tid i den katalanske klubben, men likevel var et stort navn å fylle.

Det første Terry Venables gjorde som sjef var å hente en erstatter – hvem var dette og hvor mange ligamål noterte han seg for i denne gullsesongen?

Send ditt svar på epost til julenotter@fcbarcelona.no, merket: Julenøtt 12.

Les mer om regler, fremgangsmåte og premier her.

Julenøtt 11 finnes her.