Eksklusivt intervju med Jimmy Burns

Jimmy Burns er en anglo–spansk, prisvinnende journalist og kritikerrost forfatter med over tretti år bak seg som korrespondent og reporter for medier som The Observer, The Economist og Financial Times. Siden midten av åttiårene har han viet mye av livet sitt til å skrive bøker om blant annet Sør Amerika og Spania, Falklandskrigen, Diego Maradona, David Beckham — og FC Barcelona. Vi har pratet med mannen bak den uoffisielle blaugranabibelen, «Barça: A People’s Passion».

Først av alt; hva er siste nytt om Jimmy Burns? Hvordan går det med deg, og hva bedriver du tiden din med? Har du noen nye prosjekter på gang?

– Vel, jeg sluttet i fulltidsjobben min hos Financial Times i februar for å gi meg selv mer tid som forfatter, journalist og egentlig som menneske også. Jeg ønsket å ha mer kontroll over tiden min og åpne meg selv kreativt, og hvis mulig gi mer av min tid til andre enn det jeg får selv.

Det har betydd at jeg har gjort mye veldedighetsarbeid for blant annet The Anglo–Spanish Society, og en miljøværnsgruppe kalt The Friends of Battersea Park, som jeg også er stifter av. Samtidig har jeg skrevet artikler for medier som The Guardian og Scotsman i Storbritannia og El Mundo i Spania.

Jeg prøver å få med meg så mye av Barça som mulig, som regel via Sky TV, og jeg har også nye bokprosjekter på gang.

Ja, for du har en ny bok som kommer ut i disse dager, «Papa Spy»? Kan du fortelle oss kort hva den handler om?

– Det er en bok som har undertittelen «Love, Faith & Betrayal in Wartime Spain», og er resultatet av en fem år lang etterforskning av det hemmelige arbeidet min far gjorde for de allierte mens han jobbet hos den britiske ambassaden i Madrid under andre verdenskrig.

Boken handler om spionasjen og propgandaen som de allierte bekjempet nazistene med i Spania og Portugal — en veldig ukjent del av krigen som blant annet Churchill forsto som en kritisk del kampen mot Hitlers ambisjoner om dominanse av havnene i Gibraltar, Nord-Afrika og Middelhavet.

Den er allerede ute i Storbrittania, og har fått gode anmeldelser, og det kommer også snart en amerikansk og spansk versjon. Forhåpentligvis kan en nordmann blir overtalt til å publisere den også!

Over til «Barça: A People’s Passion»; hvordan ble tittelen på boken til, og hva betyr den for deg?

– Tittelen var et resultat av mye research av FC Barcelonas historie og den påfølgende granskningen av den på alle nivåer — ledelsen, spillerne, fansen. Det gikk ganske enkelt opp for meg at dette var, absolutt, som mottoet også sier, mye mer enn en klubb. Det er et sosialt, kulturelt og politisk fenomen som er en del av kjernen i livet til veldig mange mennesker.

Du ble jo født i Madrid, så hvordan kan det ha seg at du endte opp med å skrive en bok om FC Barcelona?

– Dette er noe som min kjære avdøde mor, som var fra Madrid og holdt med Real Madrid, aldri kunne forstå!

Jeg tilhører en generasjon som opplevde Francos diktatur, men som også fikk se overgangen til det demokratiet vi har i dag. Da jeg vokste opp som student på syttitallet begynte jeg å få en sterk interesse for politikken i spansk fotball, og det dro meg med videre til rivaliseringen mellom Barça og Real Madrid. Helt fra begynnelsen følte jeg at Barça snakket mer til meg, med sitt symbol på demokrati og sitt nærmest poetiske liv på og utenfor banen, samtidig som Curyffs ankomst først som spiller, og senere som trener, etter hvert ga meg en glødende lidenskap for fotballen slik den ble spilt på Camp Nou.

Kan du fortelle oss litt om prosessen du brukte for å skrive boken? Hvor lang tid tok det deg?

– Jeg ønsket å skrive en bok om Barça som gikk rett til dens sjel og på den måten formidle til leseren eksakt hvor kompleks klubben er med sin historie, politikk og katalansk kultur.

Jeg brukte mye tid på å leve og gjøre research i Barcelona, og intervjuet så mange personer som jeg kunne, undersøkte masse dokumenter, og jeg reiste sammen med supporterne til en rekke kamper — alt fra lokale oppgjør til store europeiske sammenstøt, og jeg passet også på å få med meg El Clásico både på Camp Nou og Santiago Bernabéu.

Totalt tok boken meg omtrent to år å gjøre ferdig.

Hvordan følte du at personene du intervjuet responderte til boken din? Var alle like blide og hyggelige? Er det noen du husker som spesielt åpne eller unnvikende?

– Jeg tror at jeg hadde en fordel i at ingen — utrolig nok — hadde noen gang skrevet en bok om Barça slik som min fra før av. Det fantes ingenting i det hele tatt på engelsk, og det som var skrevet på spansk og katalansk var ikke av det jeg vil kalle høy kvalitet eller objektiv journalistikk.

Jeg antar at jeg brakte med meg en engelsk form for detaljert biografering og undersøkende journalistikk med en spansk eller katalansk vri som folk flest responderte veldig bra til, og likte hva jeg skrev.

Johan Cruyff var veldig vanskelig å få tak i, men etter hvert som jeg lyktes med å få en introduksjon gjennom en god venn, så var han veldig åpen og hjelpsom — som de fleste av spillerne og trenerne jeg intervjuet også var. En av klubbens offisielle historikere, derimot, var ikke spesielt hjelpsom, men han følte seg nok kanskje litt truet av det jeg ønsket å gjøre. Det var jo på en måte hans jobb.

Ellers ble Josep Luís Núñez veldig sint etter at boken kom ut, for jeg var jo ganske kritisk til ham, særlig i forhold til hans behandling av Cruyff.

Men for å være helt ærlig, så var det ingen som løp bort fra meg og jeg fikk en samarbeidsvilje fra klubben som jeg bare kunne ha drømt om på forhånd. Særlig tatt i betraktning av at jeg ønsket å skrive en bok som var uavhengig og uoffisiell.

Hvis du måtte gjøre alt på nytt, er det noe i boken du ville ha endret på, eller kanskje latt være å skrive om?

– Det å skrive en bok er på mange måter som en kjærlighetsaffære — når du holder på å skrive den så er du så dypt involvert at det ekskluderer omtrent alt annet i livet. Når du så har skrevet ferdig så håper du, og stoler på, at du har gjort ditt beste — så du må bare prøve å legge det bak deg, og komme i gang med noe annet.

Jeg prøver å leve livet uten å se meg altfor mye tilbake, og når jeg holder på med en bok så prøver å jeg å ikke skrive den om i hodet mitt etterpå. Hvis andre mener at boken kunne vært skrevet bedre, så er jo det en mening de får stå for og er i sin fulle rett til å ha.

Min personlige favoritt i boken er trolig delen om den legendariske Kubala — fra overgangen hans til alle skadene og hans etter hvert relativt nære forhold til klubbens tidligere fysioterapeut, Angel Mur. Har du noen favoritter? Er det noen deler av boken som du likte spesielt å skrive?

– Ja, Kubala og Mur var veldig spesielle intervjuobjekter for meg. De var gamle og hadde skral helse begge to, og jeg visste at jeg måtte få tak i minnene deres før de gikk bort. Så jeg fanget dem i et litt svinnende lys som akkurat var sterkt nok til å gi boken noen av sine beste historier. Uten dem ville det helt klart ha blitt en annen bok, og ikke like så givende å skrive. Jeg følte meg beæret i deres nærvær.

Jeg likte også veldig godt å reise sammen med Barça-supporterne rundt omkring i Spania, og særlig turen til Santiago Bernabéu — det var som å gå inn i løvens hule med alle disse Madrid-supporterne som regelrett mishandlet oss verbalt. Det var en stor utfordring, men det var en opplevelse jeg likte å skrive om etterpå.

Kubala, Mur, de ordinære supporterne — hver på sin egen måte klarte de å fange klubbens sjel og ånd.

I researchprosessen til boken din så møtte du flere av Barça’s tidligere presidenter og styremedlemmer — hvordan vil du sammenligne dem med dagens Laporta-administrasjon? Du møtte jo også Laporta mens han fortsatt bare satt i opposisjon til tidligere president Josep Luís Núñez; hva var ditt inntrykk av ham da, før han ble president selv?

– Jeg intervjuet tidligere presidenter som til sammen utgjorde mer enn femti år av klubbens historie, så det var en god måte å formidle noe av den politikken som gjør Barça til det fenomenet det er.

Disse presidentene og styremedlemmene kom jo også i alle former og størrelser — fra høyresiden og venstresiden, noen rike og andre ikke så rike… Noen var ideologiske og andre pragmatiske, men alle hadde den samme tråden i midten: lidenskapen deres for denne klubben var helt eksepsjonell — selv hos en president som Enric Llaudet som kjempet på samme side som Franco under den spanske borgerkrigen.

De var alle ganske gode til å plukke stjernespillere, og ikke bare utlendinger, men også lokale talenter. Styrene var jo selv en blanding av forskjellige talenter — advokater, forretningsmenn, bankeiere, et cetera — som alle hjalp klubben å vokse som institusjon. Dette mønsteret finner vi jo fortsatt i dagens Laporta-administrasjon, selv om Laporta står frem som mer ideologisk enn sine forgjengere, og demonstrerer jo tydelig for en uavhengig katalansk stat.

Da jeg traff Laporta første gangen, så var han fortsatt advokat og lite kjent utenfor Catalonia og Spanias grenser. Jeg tror at han syntes at jeg var en god lytter, som var foreberedt på å tro på hans prosjekt om å gjøre klubben enda mer demokratisk for dens medlemmer og gi den en global rekkevidde som en av de beste idrettsinstitusjonene i verden. Han var også smart i måten han skaffet seg nære bånd med Johan Cruyff som for mange Barça-supportere fremdeles står som øverste symbol på hvordan vakker fotball kan spilles på sitt beste.

Laportas første valgkamp var veldig spennende. Han gjorde Núñez til sin store blink og stemplet han raskt som en autoritær diktatorskikkelse som hadde skadet klubbens demokratiske identitet og tillatt Real Madrid å vinne enda mer sølvtøy.

Du skriver i boken din om mistillitsvotumet som i sin tid ble reist mot Núñez — noe Joan Laporta, da som en del av L’Elefant Blau, var sterkt delaktig i. Hva var dine tanker om mistillitsvotumet som ble reist mot Laporta i fjor?

– Det fine med disse mistillitsvotumene er jo at de fungerer som en slags virkelighetssjekk, en alarmklokke om du vil, som går av når presidentene tillater at makten går til hodet på dem og mister kontakt med folk på bakkenivå.

Jeg tror at Laporta har blitt mer arrogant og autoritær med tiden, men jeg tror også at han vet mer om fotball enn Núñez noen gang gjorde og han vil trolig bli husket som en suksessrik president. Personlig er jeg glad for at Laporta overlevde mistillitsvotumet. Han var smart nok til å plukke ut Guardiola som klubbens nye trener og ga ham nok frihet til å bygge et lag kapable til å kunne vinne tre titler på en sesong.

Boken din er full av kontroversielle og intime detaljer fra korridorene på Camp Nou; har du noen tanker om hva som foregikk i fjor rundt avskjedene til Ronaldinho, Deco og Frank Rijkaard (samt Eto’o nå i sommer)?

– Jeg tror at Ronaldinho pådro seg den brasilianske sykdommen som gjorde at han begynte å feste mer utenfor banen, enn han spilte fotball på den. Etter hvert dro han med seg Deco, og en liten stund Messi også. Det fikk konsekvenser for treningen til alle tre, og resultatene falt deretter i takt.

Messi fikk en fortjent ny sjanse, mens Ronaldinho og Deco ble sett på som unnværet og ble fortalt at det nå var på tide å gå. Avskjedene til Ronaldinho og Deco ga også en anledning til å skifte ut hele koreografien i laget, og en ny trener med mer disiplin og kontroll enn det Rijkaard klarte å gi laget.

Eto’o gjorde noen fantastiske mål og assists, men han er ikke en spiller som liker å bli fortalt hva han bør gjøre, og ytelsen hans varierte enromt. Jeg tror at han var en vanskelig spiller å bygge et solid lag rundt, og jeg var glad for å se ham gå — og det tror jeg også Guardiola var.

Hvorfor tror du det er slik at så mange av Barças beste spillere gjennom tidene har måttet forlate klubben gjennom bakdøren?

– De blir for store for sine egne sko, og glemmer at deres hovedoppgave er å inspirere et helt lag til å jobbe godt sammen.

Tiden er i ferd med å renne ut for Joan Laporta som må gå av som president til sommeren — noen tanker om valget? Sandro Rosell seiler vel opp som en favoritt?

– Laporta er en tøff mann å følge etter i løypen, og selv ham selv har jo heller ikke klart å finne en etterfølger. Det har vært en kamp innad i styret, og det spiller jo i grunn til Rosells fordel som det store alternativet til Laportas kontinuetskandidatur.

Rosells far jobbet jo i klubben, og Rosell selv har jo et rykte for å være en mann som kjenner sporten ut og inn, hvordan det bør spilles og hvordan det bør markedsføres.

Det at han også har jobbet sammmen med Laporta tidligere gjør jo at han kjenner Laportas styrker og svakheter, og han vil jo antakeligvis prøve å bringe frem en del skjelett fra skapet i valgkampen. Laporta har et sterkt kort med den sportslige suksessen i år, men Rosell ser likevel ut som den sterkeste kandidaten for øyeblikket.

Hvis vi forlater politikken for et øyeblikk, hva synes du om dagens Barça? Overgår det Cruyffs ‘Dream Team’ fra nittitallet?

– Ettersom fotballen er i konstant utvikling og endring, så er det vanskelig å gjøre slike sammenligninger.
Spillerne er i dag mye mer presset og møter en større utfordring både på og utenfor banen. Men jeg tror at Barça i dag, som Cruyffs ‘Dream Team’, har en herlig miks av utenlandske stjerner og lokale spillere, og fotballen de spiller er som poesi i bevegelse — på en god dag det aller ypperste man kan se, selv i dine drømmer!

Hva med Leo Messi? Vil han overgå spillere som Ronaldinho, Pelé og Maradona?

– Messi må jo nesten være oppe blant de aller beste allerede, og du nevner jo tre av dem — men om han vil bli den aller beste gjennom tidene har jeg mine tvil om… Det er ingen tvil om talentet hans, men det som bekymrer meg er hans spinkle fysikk, selv om jeg tror han blir mye bedre ivaretatt enn for eksempel Maradona noen gang ble i Barcelona, og det tror jeg også er mye av grunnen til at han har blitt der.

Til slutt, hva tror du om Barças sjanser for å repetere suksessen fra forrige sesong?

– Det er tøffere i La Liga nå som Real Madrid er forsterket — og Barça har ikke hatt noen optimal start i Champions League, og enda er det større utfordringer i vente. Når vi tar med at det er et VM-år som legger ekstra press på flere av Barças stjerner, så ser sjansene for å repetere trippelen fra forrige sesong marginale ut. Men de kan jo fortsatt vinne noe! Det ville vært fantastisk om de kunne ha forsvart Champions Leauge-pokalen på Bernabéu. Man kan bare håpe!