Culés, har vi blitt bortskjemte?

Etter en sesong som er tilnærmet ugjenskapelig og med moralen og selvtilliten på topp, virker det som om det forventes mer fra Barça enn noensinne. Hver eneste ballberøring, pasning og løp sees med argusøyne. Er det moralsk riktig å sette kravene høyere enn en høydehopper kan hoppe? Eller er dette kun en gjenspeiling av kulturen vår? Vi er Barcelona, vi skal vinne det meste vi deltar i. Dette er spørsmål jeg skal prøve å besvare og brette ut i denne ukens spesial og den andre spesialen i vår nyeste serie.

For oss Barcelona fans var fjorårets sesong som julaften og bursdag hver eneste dag i et helt år. Vi var stolte, prektige og samtidig hadde vi den lille snertne selvgodheten, med god grunn. FC Barcelona er den første spanske klubben som noensinne har vunnet «El Triplete», noe som svir i hjerteroten til våre spanske uvenner i den rike hovedstaden. Siden vi er på en liten skryterunde, kan jeg jo også nevne at vi er den første klubben i hele verden som har vunnet 6 trofeer på en og samme sesong.

Men akkurat det her, er også problemstillingen jeg skal servere dere. Har det gjort oss stoltere, eller har det gjort oss såpass selvgode at vi faktisk ikke tolererer noe annet enn seiere på en perlesnor? For oss som har likt klubben i lang tid, vet vi godt at det finnes nedturer. Vi har ikke alltid vært der vi er idag, men når vi var der nede, var det alltid med ambisjonen om å reise oss. Nå som vi har vunnet alt man kan vinne på en sesong, gjør det oss «tapeblinde»?

Fanbasen til Barcelona har vokst enormt de siste to-tre sesongene. I og for seg er dette helt glimrende, men jeg ser en holdningsendring blant enkelte fans. Det er lett å henge ut enkelte spillere som ikke presterer en kamp, gjerne de som har kostet en del. Da uten å ta til etterretning at denne spilleren har bidratt på eksemplarisk vis i de tolv foregående kampene. Selv om jeg er fullt klar over at dette er yrket deres og at de tjener mer i uken enn vi tjener i året, må det allikevel finnes forståelse for at man underpresterer i blant?

Jeg tviler sterkt på at du har gått ut av klasserommet med en ekstremt god følelse etter hver eneste eksamen. Evnen til å reise seg etter nederlag er noe av det viktigste en fotballspiller kan ha. Under ledelsen av Pep Guardiola, kan du se resultatet. Denne evnen har utviklet seg og bredt seg blant alle spillerne. En lite konservativ trener som vier livet sitt til å overføre kunnskap og egenskaper han selv har fått etter å ha tjent Barcelona med fantastisk fotball fra sin midtbanerolle. Man husker fotballspilleren Guardiola, resultatet av hvilke fotspor han har lagt igjen i kulturen og spillet. Det er dette våre helter streber etter.

Chygrynskiy

Mannen med det relativt vanskelige navnet har i det siste vært det største offeret for gjentatte negative meldinger fra både presse og fans. Igjen, enda et eksempel på utålmodigheten Barça besitter. Selvfølgelig skal vi kreve prestasjoner, vi er Barça. Men hensyn og toleranse, der har vi et langt stykke å gå. Når du kommer fra iskalde Ukraina til «Europas Rio Di Janeiro» og skal kjempe deg til en fast plass i verdens beste klubblag, må du gjennom en prosses. Det er krevende å lære seg språk, vende seg til kultur og mest av alt, fotballfilosofi. En god del av troppen er katalanere og har fått printet inn filosofien fra de fikk sine første fotballsko, mens andre har en utadvent personlig, en tilvendingsevne og tidligere erfaringer fra sør-europeiske klubber som gjør det lettere å komme direkte inn i et miljø.

Barça måtte ut med en «uhørt» sum for en relativt ukjent spiller, og Chygrynskiy fikk «er du verdt summen din?» stempelet nesten fra pressekonferansen hvor han ble presentert som Barças eindom. Det topper seg etter Sevilla kampen hvor han blant annet forårsaket et straffespark. Guardiola måtte forsvare sin ukrainske kjempe på pressekonferansen, mens «Chy» som vanlig la seg i støvet og tok på seg all skylden.

Igjen var det tredje verdenskrig blant fansen og hetsen var til å ta og føle på. Hva hadde han gjort? En menneskelig ting, vi gjør alle feil. Ekstra kostbart er det selvsagt i fotballenes verden, men Copa Del Rey ble plutselig en VM-Finale og Chygrynskiy ble plutselig Roberto Baggio i 1994. Det er ekstremt lett å se noen feile og hyle ut i alle retninger, positiv refleksjon og å holde hodet oppe er det derimot en sjeldenhet å oppleve.

Etterpåklokskapens tre elementer

Jeg kunne selvsagt utvidet til 20 elementer, men jeg plukket ut tre elementer jeg har vært vitne til flest ganger. Greit, dommeren har ikke vært vår beste venn hittil i sesongen. Jeg lurer på hva en viss skotte med rød nese hadde sagt hvis han hadde fått noen av de avgjørelsene vi har fått imot oss i år. Men nok om det, jeg har vært vitne til verre tilfeller i både min egen karriere og andre kamper enn vi har sett hittil i år. Hvorfor skal vi bruke tid på å klage på dette? Vi er Barça, fotballen vi spiller er en kunstart og Pep Guardiola har nevnt det ofte. Vi skal ikke bruke tid på dette, vi har bedre ting å gjøre. Vinne kamper for eksempel.

«Videodømming-kortet» er det ekstremt mange som drar opp. «Hadde vi bare hatt videodømming». Realiteten er den at vi ikke har det enda, og vi kan gjøre absolutt ingenting med det heller. Det som irriterer meg mest, er at alle er så klar over det. Men allikvel, på ren aggresjonsinputt kaster folk ut baller i lufta om dette emnet hele tiden. Isteden for å gjøre seg forlegne, kan man ikke heller bruke tiden på å analysere dårlige og gode ting på en konstruktiv måte? Det hjelper ingen å leke grinete Premier League-manager.

Sist men ikke minst har vi jo Zlatan-Eto’o sagaen. Det er så simpelt å dra inn Eto’o hver eneste gang Zlatan ikke gjør jobben sin perfekt. Fakta er at vi har Zlatan nå, Culés må legge «Sami» bak seg. Selvfølgelig kan man savne han, det er naturlig, men hvorfor skal vi sammenligne dem? Det er to forskjellige mennesker både utenfor og på fotballbanen.

Jeg er personlig imponert over Zlatan. Måten han fremstår på utenfor banen og på banen, han ser ut som en nyfødt mann under Peps vinger. Mot Villareal for tre kamper siden fikk vi se hans dårlige side, den Zlatan som mister tålmodigheten og blir frustrert. Den Zlatan som gikk lei i Inter når han ikke fikk viljen sin. Den Zlatan som mister hodet til tid og annen. Fint sier jeg, jeg hadde blitt overrasket og lurt på om han hadde fått en religiøs åpenbaring hadde ikke denne personligheten glimtet fra tid til annen. Men enkelte andre derimot, skal jo selvfølgelig slenge litt ekstra med leppa og dra inn Eto’o så fort sjansen byr seg. Eto’o er en fantastisk fyr og ett eksempel på fotballinstitusjonen Barcelona fra 2004-2009.

Men hvorfor disse sammenligningene og denne hetsen når det ikke går vår vei? Riksavisenes forum fylles opp av slike kommentarer hver gang Barça ikke presterer som forventet. Heldigvis har enkelte (refererer til de som svelget tunga i sommer) forstått at Zlatan er et verdifullt medlem av stallen som bidrar på trening og i kamp.

La oss legge vekk denne sytingen, stemplingen og intoleransen fortest mulig. Vi må ha tålmodighet og forståelse. Det er så altfor lett å sitte i godstolen og kritisere fotballspillere og presseobjekter som prøver så godt de kan. Og selv om vi er Barça, så kan vi ikke forvente å gjøre en like god sesong som sist.

Det er det som er fakta.