Dagens spesial er den fjerde i rekken i vår faste torsdagsserie, og tar for seg en del av klubben vi tidligere ikke har viet for mye oppmerksomhet til. Avtroppende president Joan Laporta har måttet tåle mye motbør, og her gis et innblikk i en noe bortglemt del av hans presidentkarriere her til lands – de politiske ytringene. I tillegg redegjøres det for klubbens politiske fortid.
Grobunn i historien
At FC Barcelona alltid har vært en politisk ladet klubb er det liten vits å legge skjul på. Francos diktatur og klubben som symbol på Catalonia kjenner enhver culé til.
Fra et historisk perspektiv er det navnet som gir sterkest politisk gjenklang Josep Sunyol, klubbens president anno 1935-36. Sunyol ledet klubben til den katalanske mesterskapstittelen og sølv i cupfinalen i 1936, men de sportslige merittene til side; Sunyol vil først og fremst bli husket for sin politiske tilhørighet. Han markerte seg tidlig ved å bli medlem i den katalanske, nasjonalistiske bevegelsen Acció Catalana, stiftet venstreavisen La Rambla og oppnådde høye verv i separatistpartiet Esquerra Republicana de Catalunya.
Tidlig i august 1936, like etter at den spanske borgerkrigen brøt ut, ble Josep Sunyol henrettet av Francos tropper, på vei til Madrid, etter all sannsynlighet til et politisk møte.
Årene under Franco og hvordan FC Barcelona og Catalonia som helhet måtte leve med undertrykkelsen kjenner alle til. I 1978 ble Josep Lluís Núñez valgt inn som president for klubben. Han forsøkte å distansere seg fra noen politisk agenda eller tilhørighet – på 50-årsdagen for Sunyols død unnvek Núñez enhver form for markering – dagen ble forbigått i stillhet. Likevel er ikke Núñez’ periode fri for politiske assosiasjoner.
Presidenten selv og hans tilhengere gjorde seg bemerket ved å markere sin avstand til motkandidaten Ferran Ariño og hans kommunistbakgrunn; Núñez hadde et sterkt ønske om å globalisere klubben og å nå frem på tross av landegrenser. Nasjonal eller lokal tilhørighet skulle ikke bety for mye. Dette visste han jo selv et eller annet om – Núñez var basker og kom utenfra.
Å oppsummere FC Barcelonas politiske historie i løpet av noen få setninger er ingen lett jobb. Men at klubben og dens tilhengere har hatt en hang til venstresiden levnes det liten tvil om, og at dette kan knyttes opp mot katalansk tradisjon politisk sett er det heller lite å si på. Og at klubben i aller høyeste grad den dag i dag assosieres med sosialisme er et upåklagelig ‘statement’. Skal man gi avtroppende president Joan Laporta skylden for det? Og kan man i det hele tatt nevne et ord som ‘skyld’ i denne sammenhengen?
En sterk røst
Det står veldig klart for de fleste av oss: dagens president Joan Laporta i Estruch er en kontroversenes mann. Det skal ikke mye politisk innsikt til for å plassere ham til venstre for sentrum i det politiske spekteret, og flere uttalelser rundt et uavhengig Catalonia har på alle mulige måter styrket opp om det inntrykket.
På tampen av fjoråret holdt Laporta en brennende appell under et arrangement på Plaça Major de Vic, arrangert av Alfons López Tena som har frontet katalansk uavhengighet. Arrangementet falt ikke tilfeldig på samme dag som en folkeavstemning over uavhengighet, og sentimentalt nok kunne Laporta ytre at «Catalonia er døende og har krav på en egen stat». López Tena var selvfølgelig raskt ute med å erklære at Laporta var her som borger, ikke som president for Barça. Her kan man jo spekulere i hvorvidt disse to går hånd i hånd eller ikke.
Laporta kunne også avsløre, tidligere samme år, at han etter sin karriere som president for klubben, ville vie sin fremtid til Catalonia. Det fyrte umiddelbart opp i spekulasjonene rundt Laportas karriere post-Barça, og om han vil slutte seg til organisert politikk. Det er på ingen måte utenkelig at vi en dag ser Laporta fronte Esquerra Republicana de Catalunya. Partiets ideologiske tilhørighet og klare stemme i diskusjonen rundt Catalonias uavhengighet passer ham utmerket. Det er enkelt å spekulere i en fremtid der disse to forenes i et langt, lykkelig ekteskap – det vil i så fall gagne begge parter; Laporta med sin karismatiske, uredde væremåte vil være til stor hjelp.
Sømmer det seg?
Så kan man legge grunnlaget for en diskusjon her på siden: hvor fornuftig er det egentlig at Laporta markerer seg med et så tydelig standpunkt i en debatt med høyst delte meninger? Burde en president være så bastant i sin sak? At han i seg selv støtter opp om en uavhengig, katalansk stat burde i utgangspunktet være uproblematisk, men utelukker han en betydelig vekst av fanbasen på landsbasis ved å snakke i så store ord? Og hva med FC Barcelona som markedsvare, FC Barcelona som produkt på det internasjonale markedet gjennom fans på global basis? Omtrentlig 44.2 millioner tilhengere Europa over, kunne nye undersøkelser fortelle – er det av Laporta riktig overfor disse å fronte så en så lokal mening så sterkt?
Hva mener du? Er Laporta for fremtredende med sin personlige mening? Fortsett diskusjonen i kommentarfeltet under!
Kommentarer
BLAUGRANA.NO modererer kommentarene, men alt innhold er kommentarforfatterens ansvar. Vi oppfordrer til å rapportere upassende kommentarer til oss (via linken i hver kommentar) slik at vi blir gjort oppmerksomme så raskt som mulig.
Takk för en välskriven och intressant krönika, Benjamin! Det finns mycket med Laporta jag liker, men jag tycker definitivt att man ska skilja på sport og politik. Barça som klubb, och såklart presidenten, bör vara helt opolitiska. Det är ju i sport og fotball alla kan mötas, oansett politiska åsikter, religion o.s.v.
Har aldri hatt noe i mot Laporta, tvert i mot. Samarbeidet mellom ham, Guardiola og Begiristain har fungert lenge, så i senere tider kan man ikke si annet enn at Laporta har vært en suksess i Barça.
Likevel; Ja, jeg mener Laporta ved noen tilfeller kan være for fremtredende med sin personlige mening i litt for stor grad. Alle har lov til å ytre sin mening i media, men ved enkelte situasjoner kan det vippe litt over kanten.
For en tid tilbake rettet han blant annet en real bredside mot sin argeste rival; «Barça skaper stjerner — Madrid kjøper dem.» Dette er forsåvidt riktig, men synes det blir litt feil å lange ut mot erkerivalen på denne måten fordi de kjøper store spillere, når man faktisk selv har gjort det — Da i form av spillere som Henry, Zlatan o.s.v. Det er klart at Barça er flere nivåer høyere enn Madrid når det gjelder å produsere spillere, men synes det blir feil å svartmale hovedstadslagets overgangspolitikk på grunn av dét.
Skjønner ikke at dette skal være noe problem i det hele tatt. For meg er nettopp noe av sjarmen ved Barça at klubben er et symbol på katalansk identitet og kultur. Dessuten er jo et av klubbens store standpunkt at den skal engasjere seg også utover det sportslige; «mes qué un club». At Laporta fronter politiske meninger, som også antakelig deles av flere andre katalanere, er for meg bare en fordel.
Det er ingen tvil om at Laporta har vært en braksuksess som president. Da han tok over klubben i 2003 slet klubben både resultatmessig og økonomisk. Siden den gang har Laporta hatt full klaff med to treneransettelser, som begge i sin tid var heller kontroversielle. Han har ordnet opp i økonomien, og aldri har det blitt utviklet flere stjernespillere i klubbens ungdomsakademi. Og ikke minst har klubben utvidet horisonten og engasjert seg i samfunnsspørsmål utenom det sprtslige og Katalunya: Unicef, Més osv.
Jeg ser ikke at Laporta har æren alene for alt dette, men jeg synes likevel vi alle skyller ham en stor takk. Selv om fremtiden ikke ser annet en lovende ut, er jeg trist for at «Laporta-æraen» snart er over.
Alle må jo kunne forstå at dette er bare et skuespill for å skaffe sympatistemmer, eller hva ?
Sympatistemmer? Hva mener du med det?