Laportas ettermæle

Sommeren 2010 vinkes det takk og farvel til FC Barcelonas president gjennom åtte år, Joan Laporta i Estruch. Spørsmålet er om han først og fremst vil bli husket for sin sterke delaktighet i klubbens sportslige fremgang, eller beskyldninger om hykleri, statusen som kulørt presses yndling og mistillitsvotumet. I denne artikkelen ser jeg nærmere på historien bak den kontroversielle advokaten og hvordan hans ettermæle kan komme til å bli.

Elefant Blau og første periode

Joan Laporta, født 29. juni 1962 i Barcelona, utdannet seg som advokat ved anerkjente Universitat de Barcelona og bemerket seg allerede elleve år tilbake. Under navnet L’Elefant Blau sto Laporta i spissen for et mistillitsvotum mot daværende president Josep Lluís Núñez. Mistillitsvotumet feilet, men Núñez, president gjennom tjueto år, gikk av i 2000, og i presidentvalget 2003, i lyset av Joan Gasparts fadeser, gikk Laporta til topps. Hans katalanske sjarm, store lovnader og Sandro Rosells støtte gav ham stillingen han lenge hadde siktet etter. Man skal heller ikke undervurdere Johan Cruyffs påvirkningskraft.

I sin første periode som president for FC Barcelona (2003-2006) høstet Laporta stor suksess. Det startet tungt – problemer med «Boixos Nois» og ikke akkurat en pangstart sportslig sett – men med Frank Rijkaard ved roret og Ronaldinho i sitt livs form tok Barça i løpet av denne perioden to ligagull, gikk til topps i Supercopa de España og sto for den formidable snuoperasjonen i Paris mot Arsenal i 2006, der laget gikk helt til topps i Champions League. Joan Laporta kunne med stor glede se tilbake på sine første år som president for klubben. Alejandro Echevarría-skandalen og kritikk mot lederstil klarte ikke å overskygge de mange titlene og økonomisk oppgang.

Andre periode og El Dream Team II

En stadig sterkere opposisjon mot Laporta førte til en rettsak der det ble idømt at hans åtte første dager i klubben som president tilbake i 2003 ville bli regnet som det første av fire år i presidentstolen. Den katalanske økonomen Xavier Sala i Martin tok midlertidig over, og før september 2006 var alt duket for et nytt presidentvalg. Men ingen kandidater hadde klart å samle opp det nødvendige antallet underskrifter for å kunne stille til valg, og Laporta fikk fortsette. Flere kritiske røster vendte seg mot ham, og populariteten sank. Det ble ikke akkurat bedre av at sesongene 2006/2007 og 2007/2008 begge resulterte i null trofeer.

Dette ga utslag. I 2008 ble det reist et mistillitsvotum mot Laporta ledet av en soci, Oriol Giralt — 60.60 % av stemmene som kom inn støttet mistillitsvotumet, og mange antok at Laporta ville ta sin hatt og gå med stoltheten enda intakt. Seks prosentpoeng mer og han hadde blitt tvunget til å gå av — noe en rekke ledende figurer innad i klubben gjorde i protest. Men, Laporta benektet ethvert rykte. Hans avgang fant ikke sted. I stedet fortsatte revolusjonen på det sportslige plan, backet opp i det skjulte av Cruyff — stjernene Ronaldinho og Deco forlot klubben, og klubblegenden Josep Guardiola hadde vågalt blitt innsatt som ny trener.

Resten er for oss culés historie. «El Triplete» — liga, cup- og Champions League-seier — ble innkassert, og Laporta kunne puste lettet ut. I 2010 er hans åtte år som president derimot over, og jamfør klubbens vedtekter og katalansk lov har han ikke muligheten til å stille til valg for tredje gang. En æra er over. Men hvordan vil man se tilbake på den unge, ambisiøse advokatens fartstid i FC Barcelona?

Sportslig suksess – en vedtatt sannhet

Til tross for at han har måttet tåle sin del av kritikken når det har buttet imot — og når det har gått Barças vei — kan man ikke benekte at Laporta har vært en suksessfaktor på de fleste områder. Først og fremst har man høstet stor suksess sportslig sett. Før han tiltro som president hadde man måttet vente fem år på ligagullet under en svært turbulent periode — navnet Joan Gaspart vekker ikke mange gode minner hos supportere. Under hans to perioder ved roret har trofeene vært flerfoldige: tre ligagull, et Copa del Rey-trofé, tre i seire Supercopa de España, to seiere i prestisjetunge Champions League og én seier i den europeiske supercupen. Dette står det stor respekt av, uttrykket «å hoppe etter Wirkola» kan fint brukes om den vanskelige oppgaven hans etterfølger får.

I tillegg har man hatt lite å klage over også på den økonomiske fronten. Forrige sesong gikk FC Barcelona 8.8 millioner euro i overskudd, og når man tenker på at det ikke er mange år tilbake man må gå før klubben økonomisk sett ikke var i like god stand, er det imponerende. Her har også 47-åringen lagt grunnlaget for sin etterfølger.

Skandaler og kontrovers

Som tidligere nevnt i denne spesialen har Laporta derimot ikke vært fritatt for problemer. Det har fra tid til annen vært stor misnøye med hans måte å styre klubben på, og et mistillitsvotum taler for seg selv. Det mange mener er hans store styrke — hans stahet — mener andre er en av hans svakheter. Han mottok en jevn strøm av kritikk for ikke å gå av etter å ha mottatt 60.6 % negative stemmer ved mistillitsvotumet, og før sesongen 2008/2009 var i gang var skepsisen enorm. Den vågale ansettelsen av klubblegenden Josep Guardiola fikk stor motstand, og mange hadde liten tro på suksessen som fulgte. Man kan objektivt sett si som så at Laporta på godt og vondt aldri har vært en som har bøyd seg for opinionen, og alltid gått sine egne veier.

FC Barcelonas president har heller ikke sluppet unna spansk presse. Mange vil ha det til at mediedekningen er galskap, og det hakkes til stadighet på alle og alt. Barcelona-avisen Sport er velkjent for sine ignorante meninger om Real Madrid — Madrid-avisen Marca er velkjent for sin krasse kritikk. Presidentene i Spania kontra England har som de fleste vet en helt annen rolle, noe som også innebærer at avisene oftere retter sin oppmerksomhet mot dem.

Laporta er langt fra fritatt fra dette kjøret! Han har blitt kalt arrogant, ignorant, avhengig av Cruyff, maktsyk, hyklersk og kontrollfrik. Ryktene vil ha det til at hans påståtte paranoia har resultert i ansettelsen av flere detektiver som skal snoke i alt og alle som vil gå imot ham. Andre rykter sier at han tok av da alarmen flere ganger pep i en sikkerhetskontroll på flyplassen, at han rev av seg rubbel og bit, sto igjen i underbuksen, tok seg til skrittet og skrek iltert til andre sjokkerte reisende. En annen røverhistorie vil ha det til at Laporta i åpent dagslys fikk et raseriutbrudd mot sin sjåfør som nektet å kjøre på rødt lys. Etter all sannsynlighet er dette oppdiktede vandrehistorier spanske journalister imellom, men at Laporta har vært et yndet medieobjekt er det ingen tvil om.

Det de fleste culés med innsikt derimot kan si seg enig i, er at Laporta begikk flere feilsteg da han i sommer gikk hardt ut mot Real Madrids president Florentino Pérez. Laporta kalte de hvitkleddes innkjøpspolitikk imperialistisk, gal og at den forvrengte overgangsmarkedet. Alle kan si seg enig i at Madrid virkelig slo på stortrommen i sommer da de brukte 252 millioner euro på spillerkjøp, men Laporta var den eneste som kom med så krass karakteristikk av klubben. Vi snakker om en rival — rivaleriet mellom disse to klubbene spesielt kjenner ingen grenser — men Laportas uttalelser var gale. Like etter ble Zlatan kjøpt for 46 millioner euro og Samu Eto’o. Hyklersk?

Omstridt — men stor

For å oppsummere kort, kan man enkelt og greit geniforklare Laportas evne til å skape sportslig suksess — og kritisere ham for å komme med lite reflekterte utspill fra tid til annen. Men uansett hvordan du vrir eller vender på det, har han gitt Barcelona og Catalonia så utrolig mye! De ti trofeene og den enorme suksessen kan ingen ta fra ham, og fra et nøytralt ståsted vil han neppe huskes som noe annet enn en god president sett over ett.