Barcelona og Chelsea har en relativt kort historie i moderne tid, men historien er ikke mindre minneverdig av den grunn. Kampene har vært kontroversielle og utfallet har betydd mye for de respektive klubbene.
Klubbene møttes for første gang i Inter City Fairs Cup* på midten av 1960-tallet og det var ikke før Chelsea tok steget opp til å bli en europeisk toppklubb at lagene møttes med jevne mellomrom. Mål og dramatikk har blitt skapt, like mye som helter og syndebukker, når the Blues og Blaugrana har kjempet om seieren.
* Inter City Fairs Cup var en europeisk fotballturnering som ble avholdt i årene mellom 1955 og 1971. Navnet kom som følge av en promotering for «international trade fairs» hvilket på godt norsk betyr utstillinger/messer som for eksempel den mest kjente, Verdensutstillingen. Det var kun trade fair-deltakende land som kunne spille i denne turneringen, som ansees for å være opphavet til dagens Champions League turnering. Forøvrig er FC Barcelona den mestvinnende klubben i turneringens historie, med tre mestertitler.
1999-2000
Med Gianluca Valli som vert og Luis van Gaal som gjest, hadde begge lagene spilt tolv kamper før de møttes i kvartfinalen. Den tid hadde turneringen to gruppespill. Kampen var lite kontroversiell, men den ble en stor positiv overraskelse for hjemmepublikummet som egentlig ikke trodde laget sitt holdt europeisk standard på dette tidspunkt. Vertene tok føringen med Gianfranco Zola, før Tore Andre Flo satte inn to mål innen pause. Det så mørkt ut for katalanerne inntil Luis Figo sådde nytt håp før returmøtet på Camp Nou. Dette skapte tydelig inspirasjon for Barcelona; Rivaldo, Figo og Dani brakte kampen inn i ekstraomganger før Tore Andre Flo igjen satte støkken i katalanerne. Men vertene hadde hellet med seg og Rivaldo satte ballen i mål fra krittmerket, før Patrick Kluivert la på til 5-1. Det endte sammenlagt 6-4 i favør Barcelona dette året, men Valencia ble for sterke i semifinalen.
2004-2005
Fem år sener og ting så veldig anderledes for Chelsea. Jose Mourinho var trener og portugiseren hadde hentet Premier League-tittelen til London. Klubben hadde store ambisjoner ute i Europa, året etter at Mourinho vant Champions League med FC Porto. Det ble et spesielt møte for Mourinho som tidligere hadde assistert for både Sir Bobby Robson og Luis van Gaal i blå og røde farger.
Sammen med Frank Rikjaard var Barcelona på veg opp igjen; etter seks år uten trofeer var de tilbake i Champions League, året etter et mislykket forsøk i UEFA Cupen. Rikjaard var det totalt motsatte av Mourinho i trenerstilen og valgte å holde seg utenfor Chelsea-trenerens velkjente leppeslenging. Dermed rettet den PR-kåte treneren heller fokus mot kampdommeren, Anders Frisk, som han anklaget for å ha snakket med Rijkaard under pausen i det første oppgjøret på Camp Nou. Anklagen fikk store konsekvenser etter at den høytstående dommeren senere mottok drapstrusler fra påståtte Chelsea-fans. Noen måneder etter ble han truffet av en gjenstand fra publikum under en Roma-kamp og valgte dermed å fratre som hoveddommer.
Katalanerne vant det første oppgjøret i åttendedelsfinalen, 2-1, etter mål av Maxi Lopez og Samuel Eto’o. Den gang Barcelona-spiller Julian Beletti lagde selvmål som ble Chelseas eneste.
Drogba mistet returmøtet på Stamford Bridge og Eto’o uttalte selvsikkert at dersom Barcelona fikk mål, ville det hele være avgjort. Mourinho var ikke enig og ordene fra London lød på at Chelsea skulle maltraktere Barcelona. Få trodde at dette skulle bli virkelighet og enda færre trodde at hjemmelaget ville lede med 3-0 etter snaut tyve minutter spill. Eidur Gudjohnsen, Frank Lampard og Damien Duff sto i spissen for et hissig og angripende Chelsea. Men kampbildet endret seg fort; etter et straffemål og det velkjente tå-skuddet fra Ronaldinho, manglet Barcelona bare et mål på å avgjøre det hele. Istedet fikk Chelsea et mye omdiskutert mål; John Terry stusset ballen i buret etter et hjørnespark hvor Victor Valdés ble blokkert på målstreken, av en annen Chelsea-spiller. Målet ble godkjent og satte dermed spikeren i kista for Barcelona sin del. Men det gikk ikke lenge før man fikk sin revansje..
2005-2006
Året etter den kontroversielle avgjørelsen møttes lagene nok en gang og Barcelona kom denne gangen seirende ut av oppgjøret på Stamford Bridge. Mourinho ble det man kan kalle krakilsk etter tapet, men det var ikke nederlaget i seg selv som var utslagsgivende for portugiserens utbrudd. Del Hornos utvisning etter sammenstøtet med Lionel Messi fikk det derimot til å koke over. Kampen inneholdt to selvmål, et av Thiago Motta og et av John Terry, før Samuel Eto’o fastsatte sluttresultatet til 1-2. Etter kampen gikk Mourinho til pressen og lurte på hvordan man uttalte å «filme» på katalansk. Før han la til: «Kan Messi bli suspendert for filming? Barcelona er en kulturell by med mange gode teater og denne gutten har lært bra. Han har lært å filme.» Messi svarte kort og presist at han ikke filmet, men det var tydelig at argentineren likte å ha innvirkning på Mourinho av en ikke-positiv slag.
I returmøtet var ting mye roligere og Mourinho hadde lite å si på Ronaldinhos fantastiske mål som brakte hjemmelaget to mål foran sammenlagt. Et straffemål av Frank Lampard på overtid var ikke nok til å hindre Barcelona i komme til finalen, hvor Arsenal ble slått 2-1.
2006-2007
Denne gangen møttes lagene i gruppespillet og kampene var langt ifra så intense som man hadde sett tidligere. Mye av grunnen kan nok skyldes at begge lagene så ut til å være klare favoritter til å ta seg videre uansett utfall. I den første kampen på Stamford Bridge ble et praktfullt mål av Didier Drogba avgjørende, selv om Barcelona helhjertet prøvde å få en utligning. Hjemme på Camp Nou ble det mer dramatisk enn man skulle ønske. Deco satte vertene i førersetet før Lampard, på finurlig vis, klarte å lure ballen i mål og utlignet fra død vinkel. Tidligere Chelsea-spiller Gudjohnsen hentet tilbake ledelsen etter at Ronaldinho hadde tiltrukket seg hele Chelsea-forsvaret. En hjemmeseier virket sikkert, men to minutter på overtid banket Drogba inn 2-2. Uavgjortresultatet førte til at Barcelona plutselig lå på en tredjeplass i gruppen. Katalanerne svarte med å overhøvle Werder Bremen og inntok andreplassen. Både Chelsea og Barcelona ble siden stagnert av finalistene fra Liverpool i sluttspillet.
2008-2009
Etter en ultradefensiv kamp av Chelsea, klarte Cech og resten av London-laget å holde nullen i semifinalenes første oppgjør på Camp Nou. Du kan lese mer om denne kampen her.
Returkampen spilles onsdag 5. mai klokken 20.45. Dette blir det tiende møtet mellom de to topplagene i Campions League sammenheng.
Oppsummering og øvrig fakta
Sammenlagt har Barcelona vunnet fem av totalt tolv kamper, mens Chelsea har vunnet fire. Barcelona har ikke slått London-laget på de siste fire forsøkene, sist gang var 22. februar 2006 på Stamford Bridge. Dette er Chelseas eneste hjemmetap mot spansk motstand på totalt elleve kamper, syv av disse kampene har Chelsea vunnet. Sist gang Chelsea hadde spanske gjester endte det uavgjort, 1-1 og 0-0, begge mot Valencia. Barcelona har tapt femten, vunnet seks og spilt uavgjort i åtte av totalt tjueni kamper på engelsk jord. Siste seier var mot Liverpool 7. mars 2007 og endte 0-1.
I 2-2 kampen mellom Barcelona og Chelsea 31. oktober 2006, mottok hele ti spillere gult kort. Rekorden i Champions League sammenheng er elleve.
Kilder: wikipedia.org, goal.com, uefa.com, bbc.co.uk.
