Intervju med Jaume Capdevila

Han er nok ukjent for de aller fleste her hjemme, men i spansk sportspresse er han en egen institusjon. Hver dag får stor og liten i Barças verden gjennomgå av Jaume Capdevilas strek i en av Spanias største og eldste sportsaviser, Mundo Deportivo.

Under pseudonymet «Kap» tegner 35-årige Jaume Capdevila satiriske tegneseriestriper i flere av Catalonias største medier. «Pelotazos», en daglig tegneseriestripe i Mundo Deportivo, handler om alt og alle i fotballverdenen med hovedfokus på Barça og er Capdevilas lekegrind. Her ytrer han sine meninger om det som skjer i Barças økosystem gjennom flotte og morsomme karikaturer kombinert med korte salver humor og satire.

Jeg har de siste dagene hatt fornøyelsen av å prate litt med Kap, og det endte til slutt opp med et ganske langt intervju:

For de som enda ikke kjenner deg; hvem er Kap?

– Kap er en sjenert fyr som lever lenket til et tegnebord. Han spiser suppe av tusjblekk og tuppen av blyanter. Nå og da tegner han bilder og striper — noen ganger er de satiriske og ironiske, andre ganger bitre eller sympatiske — om det som skjer i verden.

Det finnes flere aviser og magasiner som gir han litt penger i bytte mot disse tegningene: deriblant La Vanguardia, Catalonias største avis; Mundo Deportivo, en av av Spanias største og eldste sportsaviser; og det franske satiremagasinet Siné Hebdo.

Han er også en ekspert på historien til den spanske satiriske presse, og har publisert flere artikler og bøker om det satiriske bildet samt en rekke biografier om humortegnere og karikaturister.

I år vant han Gat Perichs internasjonale humorpris; en pris tegnere som «Plantú» [Jean Plantureux], «El Roto» [Andrés Rábago] og Georges Wolinski har vunnet før ham.

Hver dag har han sitt eget lille hjørne i sportsavisen Mundo Deportivo hvor han skribler om det som skjer rundt FC Barcelona. Han liker fotball fordi det i sitt aller enkleste er et spill, og selv om folk er sinte og redde og gråter og hopper av glede hvis ballen er ute eller inne, så er fotball morsomt — avslappende og morsomt. Og å gjøre narr av Madrid er nesten det beste i verden.

Hvor lenge har du drevet med tegning og karikaturer?

– Alltid. Til mine lærere, mine venner…

Men, som en jobb jeg kan leve av har jeg holdt på siden 1994 (som tiden flyr!). I La Vanguardia begynte jeg i 1996 — enda var jeg ikke tyve år — og i Mundo Deportivo i 1997. Forhåpentligvis kan jeg holde på i mange år til. Blekket strømmer i årene mine og lungene mine er fylt med humor.

Har du noen idoler? Favorittartister-, tegnere, tegneserier, karakterer…? Hvor henter du inspirasjonen fra?

– Først og fremst er jeg utrolig nysgjerrig. Alt interesserer meg; kunst, tegneserier, film, musikk — alt mulig! Og jeg prøver å ta med meg alt sammen på jobb for jeg tror at humor er en viktig katalysator av tankene fordi det er så åpent for innflytelse fra bilder, litteratur, filosofi, musikk, det sosiale, et cetera.

I det estetiske liker jeg Picasso, Cezanne, Munch, Shielle, Ingres, Dürer, Grosz, Van Gogh, Bacon, Tolouse-Lautrec… selv om jeg føler meg som en sønn av den europeiske satiriske tegnetradisjonen og fra katalanske tegnere som Junceda, Cornet, Bagaria, Apa, Nogués, Muntañola, Cesc, Perich og Gin, de franske (Daumier, Gill, Gavarni, Monnier, Ben, Tim, Siné, Reiser, Sempé), de engelske (Hogarth, Commings, Low, Steadman, Scarfe), tyske (Gulbransson, som var norsk; Heine, Arnold, Thöny, Osher), og de amerikanske (Steinberg, Addams, Cobean, Hirschfeld, Levine, Barton) samt humoren til Swift, Chesterton, Wilde, Woody Allen, Grocho Marx, med flere.

Hvilken cocktail! Hvor jeg finner inspirasjon? Man må bare åpne øynene og se seg rundt, og ut kommer stripene.

Du er karikaturtegner i flere spanske medier, blant annet La Vanguardia og Mundo Deportivo, kan du fortelle oss litt om de forskjellige stripene dine, særlig «El Último Mono» og «Pelotazos»?

– Jeg tror at satire er et veldig interessant verktøy for å komme nærmere virkeligheten, for å tenke og reflektere over hva som skjer rundt oss. Men, den politiske og sosiale humoren er seriøs, for i bakgrunnen ligger det ofte veldig vanskelige og viktige spørsmål.

Jeg tror at tegneren burde bruke sine striper til å reise spørsmål og få leseren til å reflektere og komme med sine egne spørsmål og konklusjoner. Jeg liker at tegneserier ikke bare er til for å le, men også til å reflektere av. Så refleksjon er en veldig viktig del av mine striper, selv om humoren også er viktig.

I Mundo Deportivo har jeg stripen «Pelotazos» [på norsk: baller] som handler om det som skjer rundt Barça og i idrettsverden generelt, hvor jeg også forsøker å provosere frem en refleksjon. Jeg ønsker ikke enkle og ukritiske striper som bare er morsomme (selv om de også forekommer i blant — vi vinner jo ikke trippelen hver dag!). Jeg prøver å lage kontraster til dagliglivet; hvis supporteren [Barça-supporteren] er sur og sint, så prøver jeg å lage en positiv gladstripe og hvis supporteren er veldig høyt over bakken, så prøver jeg å lage en stripe som får folk litt ned igjen.

Jeg forsøker også å lage et skille mellom teateret og dramaet på styrerommet og ellers i samfunnet, og spillerne som bare skal spille fotball og prøve å gjøre jobben sin så bra som mulig. Jeg liker ikke at det som skjer på toppen blant sjefene er hemmelig og lite transparent, eller egoistiske trenere og spillere, men jeg prøver også å være blidere og ikke så kritisk.

Ja, også angriper jeg ofte Madrid selvfølgelig! Det er jo en moralsk forpliktelse!

Stripene dine inneholder også mye humor — og du er utvilsomt en veldig morsom fyr — har du en favorittperson som du synes er morsom og liker å tegne, enten utseendemessig eller på grunn av det han/hun sier? Ramón Calderón må jo ha vært en drøm i oppfyllelse?

– Jeg forsøker jo å gjøre stripene mine morsomme. Humoren er en viktig del av livet. Men, jeg er ikke morsom; jeg er en kjedelig fyr. Selv om jeg ikke tror at det smitter over i tegningene mine!

Når jeg tegner, så må jeg tegne det som skjer rundt meg. Jeg kan ikke lage vitser om det jeg ønsker. Og på grunn av det så kan jeg heller ikke velge meg ut spesielle favoritter, det være seg personer eller situasjoner. Min jobb er å gjøre personene i fotballverdenen om til morsomme karakterer, men likevel klare å beholde hver enkelts særegne karakteristikker.

Men, Ronaldinho er jo en person jeg liker fordi han alltid er så blid og glad. Van Gaal er også en person jeg liker å tegne for hans karakter er så overdrevet at det renner ut i det helt latterlige, og også Rijkaard på grunn av hans rolige og stoiske personlighet.

Og alle Madrids presidenter får alltid frem sin mest patetiske og latterlige karakter — men det er fienden.

I mange av dine striper bruker du symboler som går igjen; blant annet den flyvende grisen, papegøyen og plastposene med penger — kan du forklare bakgrunnen til noen av de mest vanlige?

– Hvert symbol har sin historie som fikk det inn i stripen første gang, og så har de bare fortsatt i stripen for å minne om denne historien.

De mest vanlige symbolene er i stripene om Madrid. Den flyvende grisen handler om en krangel mellom Real Madrids tidligere trener, briten John Toshack, og deres tidligere president, Lorenzo Sanz. Toshack sa til Sanz at «Jeg vil ikke trekke tilbake ordene mine før en flyvende gris svever over Santiago Bernabéu». Dagen etterpå ble han sparket. Men, grisen ble i stripen.

Plastikkposene med penger er også fra Lorenzo Sanz’ tid som president for Real Madrid. Han er en ivrig pokerspiller og jeg tegner han alltid med flere ess og bildekort som renner ut av ermene og lommene på jakken hans. I hans tid kom det beskyldninger om at det ble gjort betalinger under bordet i plastikkposer, altså svart utenfor skattemyndighetenes viten.

Papegøyen kommer fra et av Joan Laportas mest kjente øyeblikk da han i en av sine taler skrek «¡Al loro!», som er et spansk uttrykk for «vær på vakt» [«loro» er også spansk for papegøye].

Van Gaal [tidligere trener i Barça] har alltid med seg boken sin, Rijkaard har alltid en cannabisplante rundt seg, Gaspart har alltid med seg grisehodet som ble kastet på Luís Figo etter at han gikk til Real Madrid, Joan Oliver [CEO i FC Barcelona] har alltid med seg noen spioner, Toshack har alltid en flaske whiskey og Carlos Queiroz [tidligere trener i Real Madrid og Alex Fergusons assistent i Manchester United] gikk en halv sesong i Madrid med et rep rundt nakken…

Små ting som det… Og hvis jeg glemmer å tegne noen av disse tingene, så får jeg alltid lesere som ringer avisen og lurer på hvorfor!

Og over til Barça — du er en culé?

– Ja, ja, så absolutt. Det er som hvilken som helst sykdom, men det er veldig bra også.

Fornøyd med sesongen sålangt?

– Helt klart. Jeg er en av dem som foretrekker å nyte hver eneste kamp, og ikke tenke så mye på om vi kommer til å vinne eller tape. Jeg er en gammeldags culé som er vant med at Barça spiller fantastisk, mens titlene går til Madrid…

Derfor har jeg et veldig estetisk forhold til fotball og Barça, og selve resultatet er ikke like viktig. Men, i dag så kommer jo ofte resultatet og det flotte spillet sammen til fest, og det gjør meg jo enda gladere.

Og å ha et favorittlag som dette — et lag med spillere fra egen by som har vokst opp med Barça, og ikke en gjeng leiesoldater som er her fordi vi betaler mest — det er jeg utrolig stolt av!

Og Joan Laporta — synes du han har vært en god president?

– Ja, jeg synes det. Han har vært en veldig dyktig president. – Men han kunne samtidig vært så mye, mye bedre.

Han har gjort mye dårlig, mye grunnet sitt store ego (noe som blant annet har ført til at 15 styremedlemmer har tatt hatten sin og gått før festen er slutt). Han kunne vært mye mer transparent i sin styring av klubben.

Han kunne ha forklart flere av sine prosjekter og problemer bedre (renovasjonen og ombyggingen av Camp Nou, salget av klubbens eiendommer, Echevarría-saken, «Barçagate»…), og han kunne ha gjort mer for å forandre klubbens styresett (generalforsamlingen er som en bananrepublikk og noe av det mest antidemokratiske man finner…).

Hadde han gjort alt dette, så ville han ha fått et mye bedre ettermæle enn det han kommer til å få neste sommer.

Jeg har kritisert han mye i mine striper fordi jeg mener at han har kapasitet til å være en mye bedre president. Og det å gjøre ting dårlig selv om man vet at det man gjør faktisk er dårlig — det er mye verre enn å gjøre ting dårlig uten å vite det på på grunn av inkompetanse.

Men, jeg kan ikke legge bort at han har vært en dyktig president allikevel. Rent sportslig har han gjort rent bord, det er det ingen tvil om.

Har du en favorittkandidat til presidentvalget neste sommer?

– Den som tjener Barça best.

Hvem er Barças beste spiller for øyeblikket?

– Barças styrke i øyeblikket er laget. Det er viktigere enn å ha store spillere (noe vi også har).

Txiki har fått gjennomgå mye i stripene dine — sover han på jobben?

– Ja, jeg synes ikke at Txiki har gjort noen god jobb. Laget er veldig tynt, selv om det naturligvis er vanskelig å finne gode spillere som er fornøyde med å ikke være førstevalg.

Hver gang Txiki ringer en klubb for å interessere seg i en spiller, så skrur de automatisk opp prisen med ti millioner euro fordi det er Barça — han er en elendig forhandler og jeg er sikker på at jeg kunne gjort det så veldig mye bedre…

Robinho — ja eller nei?

– Han er ikke nødvendig, men det gjør ikke noe om han kommer. Og tanken på at han kan fungere i Barça etter å ha floppet i Madrid, det gjør overgangen så veldig mye mer positiv!

Og til slutt; kan Barça gjenta suksessen fra forrige sesong?

– Ja!

En del av meg sier nei, for det er en sak som naturligvis er utrolig vanskelig og vi har fortsatt ikke fordøyd suksessen fra forrige sesong skikkelig. Først om et par år kommer vi til å innse hvilken fantastisk bragd dette var. Men på en annen side, hvorfor ikke? Vi har laget, talentet og motivasjonen. Og finalen i Champions League spilles på Santiago Bernabéu — tenk på det! Det ville jo vært fantastisk!

Hver dag kan du lese en ny stripe fra Kap hos Mundo Deportivo.