TITO VILANOVA
For alltid en Barça-legende
«Min pappa var en gave fra himmelen og han dedikerte sitt liv til FC Barcelona»
Noen ganger kan fotball føles som det viktigste i verden. Andre ganger blir fotballen totalt uviktig. 28. April 2014 var en slik dag. I katedralen i den katalanske hovedstaden sitter Messi, Xavi, Iniesta, Puyol, og andre Barcelonaspillere på rekke og rad, alle med tårer i øynene. Tre dager tidligere hadde nemlig Tito Vilanova tapt kampen mot kreften. Navnet kommer alltid til å være skrevet inn i Barcelona-historien, både på grunn av hans innsats og resultater på den sportslige siden, og på grunn av den forferdelige måten han ble revet bort fra oss på. Selv om denne teksten hovedsakelig er ment til å hylle personen Tito, som gjorde et så sterkt inntrykk på alle rundt seg, er det også på sin plass å se på hva han har gjort gjennom livet rent sportslig. Fotballen var en stor del av livet hans og var definitivt med på å definere hvem han var som person. Kort sagt kan man vel oppsummere det slik: Slutten var trist, men innholdet var så uendelig godt!
Spillerkarrieren
Francesc “Tito” Vilanova Bayó ble født i provinsen Girona, en del av Katalonia, i 1968. Han startet spillerkarrieren sin i La Masia og jobbet seg helt opp til FC Barcelona B, hvor han blant annet spilte sammen med Carles Busquets, far til den enda mer meritterte Sergio Busquets. Der stoppet det dessverre for den unge midtbanespilleren, som aldri klarte å nå førstelaget i klubben. I 1990 dro han til andredivisjonsklubben Figueres, og resten av spillerkarrieren hans var preget av en rekke klubbytter i det spanske seriesystemet. Toppen av karrieren må sies å være da han tilbragte tre år i Celta de Vigo da de spilte i den øverste divisjonen. Dessverre for Vilanova ble det begrenset med spilletid, ettersom han bare fikk 26 kamper på disse tre sesongene. Resten av karrieren ble tilbragt på nest øverste nivå, mens han hadde en sesong på tredje øverste nivå helt på tampen av karrieren, da han spilte for UDA Gramenet. Da det ble klart at spillerkarrieren gikk mot slutten begynte han nok å kjenne på en trenerspire i magen. Han begynte så smått å ta de mest grunnleggende trenerlisensene, som skulle bli viktig på veien mot hans egentlige profesjonelle mål i livet: Trenergjerningen.
Hans første år som trener
Vilanova begynte karrieren som trener hos klubben i sitt hjerte. Han ble med i trenerteamet til Cadete B, som inkluderer spillere i femtenårsalderen, tidlig i 2002. De aller skarpeste vil nok koble at hvis han trente femtenåringer i 2002 vil det si at han trente flere fra 1987-kullet. Dette er nok et av de beste kullene for FC Barcelona i nyere tid, og når Tito sto på sidelinjen i sin første kamp mot Espanyol Cadete A var det med spillere som Lionel Messi, Cesc Fábregas og Gerard Piqué på banen. Messi har i ettertid uttalt at:
«Tito var den første personen som hadde troen på meg. På den tiden var jeg enten innbytter eller så spilte jeg ikke i det hele tatt. Det var han som ga meg en plass i startelleveren på Cadete B».
På tross av relativt gode resultater fikk han sparken mot slutten av 2003 som et resultat av nyinnsatte president Joan Laporta sin omstrukturering av klubben.
Hans første profesjonelle trenerjobb kom dermed da han i 2003 ble ansatt av Tercera División-klubben Palafrugell. Ansettelsen endte med nedrykk, og han endte etter hvert opp i den sportslige ledelsen i Terrassa FC. Starten på trenerkarrieren til Tito Vilanova kan dermed beskrives som alt annet enn enkel. Han kommer inn som en relativt fersk trener og er både uheldig og udyktig på samme tid. På tross av dette skal alt snu når han plutselig får en telefon fra Pep Guardiola.
Vennskapet med Pep Guardiola
Vilanova og Guardiola hadde kjent hverandre lenge. De hadde spilt sammen på ungdomsnivå i Barcelona, og hadde holdt kontakten til tross for at karrierene deres tok vidt forskjellige retninger. Etter Titos bortgang uttalte Pep:
«Da vi var unge, ville jeg og Tito ta over verden, og det gjorde vi. Det var en fantastisk livserfaring å dele så mye med han, og sorgen jeg føler nå vil være med meg resten av livet.»
Det er klart at deres felles fotballforståelse knyttet dem sammen, men det virket også som et dypere bånd fantes mellom de to. En slags «oss to mot verden»-mentalitet, om du vil. Alle kjenner Pep sin fotballfilosofi inn og ut, selv om den selvsagt har forandret seg med årene. På den andre siden er det ikke mange som har like dyp innsikt i Tito sin filosofi. Jeg tror man kan sammenfatte store deler av hans fotballfilosofi i dette sitatet, som har gått sin seiersgang på nettet etter hans død:
«Vi er annerledes. Å vinne er ikke nok. Vi har idealer som bygger på akademi-spillere og angrepsfotball, slik som kulturen vår krever av oss. Vi har våre feil, men å være feige vil aldri være en av dem.»
Kanskje det var denne hengivenheten til og forståelsen av Barcelona sine verdier som var nøkkelen til hans forhold til Guardiola, både på et profesjonelt og et personlig plan. Han ble i hvert fall sett på som den perfekte assistenten da Guardiola ble tilbudt jobben som trener for Barcelona B før 2007-08 sesongen.
Sesongen med andrelaget endte med førsteplass etter at de hadde rykket ned til fjerde nivå i det spanske seriesystemet den foregående sesongen. Prestasjonen til trenerteamet ble sett som såpas god at de ikke trengte å se utenfor klubben da de skulle finne en erstatter for Frank Rijkard sommeren 2008. Ryktene sier at Mourinho lå langflat etter jobben, men det Guardiola og Vilanova hadde vist foregående sesong overbeviste klubben.
Assistent på førstelaget
Perioden der Tito var assistent på A-laget til Barcelona skulle vise seg å bli en av de mest suksessfulle periodene i FC Barcelonas lange historie. Status for perioden 2008 til 2012 ble 3 La Liga titler, 2 Copa del Rey titler, 3 Supercopa de España titler, 2 Champions League titler, 2 UEFA supercup titler og 2 klubb-VM titler. Totalt 14 titler på 4 år. Mange omtalte Vilanova som det skjulte geniet i Guardiola sitt prosjekt på grunn av hans taktiske sans, spesielt underveis i kamper. Han visste når man burde gjøre taktiske endringer, hvilke bytter man burde gjøre og hvordan man skulle tilpasse seg kampbilder. Denne egenskapen var nok den viktigste måten han utfylte Guardiola på, selv om Pep selvsagt var stjernen i prosjektet og den som tok de store avgjørelsene. Skyggen til stjernetreneren skulle Tito snart få lov til å forsøke å tre ut av. På slutten av 2011-12 sesongen bestemte Pep Guardiola seg for å forlate klubben, og klubbpresident Sandro Rosell måtte dermed ut på leting etter ny trener. Letingen skulle dog bli kortvarig.
Hovedtrener
Den 27. april 2012 kaller Sandro Rosell inn til pressekonferanse. Her annonserer han at Tito Vilanova vil ta over rollen som hovedtrener etter Pep Guardiola kommende sesong. Han blir i utgangspunktet signert på en 2-årskontrakt. Denne sesongen tangerer FC Barcelona poengrekorden i La Liga, satt av Real Madrid foregående sesong, på 100 poeng. Laget storspiller og underholder med feiende flott angrepsfotball, akkurat slik Tito sa at han ville at spillet skulle se ut. I tillegg følges prinsippet om å satse på akademispillere. Faktisk følges det så til de grader at Barcelona på et tidspunkt, mot Levante i november 2012, har 11 spillere på banen samtidig som alle stammer fra La Masia. Denne elleveren går som følger:
Valdés – Montoya, Pique, Puyol, Alba – Busquets, Xavi, Fabregas – Pedro, Messi, Iniesta
Dette stammer selvsagt litt fra tilfeldigheter, for det er ikke slik at dette nødvendigvis var den beste elleveren Tito kunne stille med. På tross av dette viser det hvordan han gang på gang går tilbake til det han tror på og ikke viker i prinsippene sine. Han mener inderlig og oppriktig at Barcelona skal spille angrepsrettet fotball med fokus på akademispillere, så det er det som blir gjort. Dette er noe jeg personlig beundrer Vilanova stort for.
Sykdomsforløp
Sesongen 2012-13 kan rent sportslig sees som en dans på roser. For Vilanova personlig er den alt annet enn det. I utgangspunktet hadde han blitt diagnostisert med kreft i ørespyttkjertelen i november 2011, uten at det medførte stor dramatikk. Da han ble diagnostisert med det for andre gang et drøyt år senere, i desember 2012, ble det mye mer dramatisk. Han ble operert kort tid etterpå og gikk deretter igjennom en seks uker lang behandling med cellegift og strålebehandling. Han returnerte til sidelinjen igjen i slutten av mars 2013 etter å ha fullført behandlingen.
Etter sesongen trakk han seg som manager fordi kreften ikke hadde forsvunnet og han trengte videre behandling. Han uttalte at han ikke så noen måte å fortsette å være trener på mens han gjennomgikk behandling, og at han derfor ville fratre sin stilling. Bare et drøyt år senere dør Tito Vilanova, 45 år gammel, den 25. april 2014.
En klubblegende
Mange år har gått siden Titos bortgang. Mye har blitt sagt og mye har blitt glemt. Med årene kommer nok dessverre færre og færre til å huske hvem han var, som det er med de fleste av oss. Allikevel kommer navnet hans alltid til å stå med gullskrift i klubbhistorien for min del.
Vi snakker om en mann som til det aller siste ga alt for klubben han hadde elsket hele livet, og som i stor grad huskes for det han gjorde for klubben. Å sette klubben foran egen helsesituasjon, helt til egen helsesituasjon påvirker hvor mye du kan gi klubben, er en form for oppofring få personer ville gjennomført. Jeg tror oppriktig at Tito Vilanova elsket denne klubben og ville gjort hva som helst for at den skulle vokse og vinne. Det er noe man ikke kan undervurdere, med alle spillerne og trenerne i den moderne fotballen som heller styres av penger og ære enn av lidenskap og kjærlighet.
Spesielt når resultatene var så gode som de var er det umulig å overse innsatsen hans for klubben. Jeg er overbevist om at storhetstiden hadde vart mye lenger hvis Tito ikke ble syk og var trener også etter 2012-13 sesongen. Sånn ble det altså ikke.
Men jeg synes ikke vi skal huske Tito bare for prestasjonene. Jeg synes vi skal huske han for lidenskapen for FC Barcelona. For kjærligheten til fotballen. For representanten han var for Barcelonas kjerneverdier. Men aller mest som en mann, ektemann, far, bror og venn som ble revet bort fra oss altfor tidlig. Mennesket går alltid foran fotballen. Og når mennesket rammes er fotballen uviktig. Vi glemmer deg aldri, Tito!