Diego Maradona
Før Messi, var det Maradona. Tidenes beste? Tidenes største? Mannen som gjorde magi med ballen hver gang han var i nærheten av den. Mannen som, på godt og vondt, inkarnerte den argentinske folkesjelen mer enn noen andre har gjort, hverken før eller siden.
Fattiggutten fra Villa Fiorito
Diego Maradona ble i oktober 1960 født på Policlinico Evita-sykehuset. Legenden skal ha det til at legene på sykehuset den dagen hadde tatt imot 11 barn, hvor samtlige hadde vært jenter. Da de endelig fikk se dagens første gutt utbrøt én av legene «¡Goool!». Hvis det stemmer finnes det nok knapt en bedre måte å ønske Diego Jr. velkommen til verden på. Velkomsten hans til livet skulle allikevel ikke være av den enkle sorten. Han vokste opp i en forstad til Buenos Aires, i en familie hvor foreldrene og åtte barn delte på tre rom i et hus uten innlagt vann. Diego skal i ettertid ha uttalt at det regnet mer inne enn ute i det først huset familien bodde i, og at de ofte måtte stå på for å unngå oversvømmelser innendørs. I tillegg måtte ofte foreldrene gå sultne for at barna skulle få mat i denne familien, som med så mange andre familier i dette området. Som treåring fikk lille Diego en fotball i gave fra onkelen sin, og da var det gjort. Ballen var som limt til foten, uansett om han spilte mot andre barn i nabolaget eller om han bare trikser på egenhånd.
‘Caradona’
Etter å ha spilt i den lokale klubben Estrella Roja i noen år, dro han som 8-åring på prøvespill hos Primera Division-klubben Argentinos Juniors. Trenerne kunne knapt tro det de så. Det var så utrolig at Diego fikk flere beskyldninger mot seg om at han var kortvokst og egentlig var mye eldre enn 8 år gammel. Ingen 8-åring kunne vel føre ballen med en slik selvtillit, eller utvise en så enorm teknikk. Han ble nødt til å både vise frem fødselsattesten sin og sverge til trenerne at han var født i 1960. Da sjokket hadde lagt seg for trenerne var det klart at Diego skulle inn i klubbens ungdomssystem. Her fikk han vist frem evnene sine så mye at han allerede i en alder av 10 år begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet fra media. I september 1971 trikset Maradona i pausen på en av Argentinos sine kamper, til enorm applaus fra publikum. Han imponerte så stort at han fikk en liten notis i Clarín, som er Argentinas største avis. Her ble han rost opp i skyene, men han satt tydeligvis ikke mer spor enn at journalisten presterte å kalle han ‘Diego Caradona’. På tross av at de ikke helt kunne navnet hans enda, var dette starten på en langt og turbulent forhold mellom Maradona og media.
Argentinas egen trollmann
Det skulle ta enda noen år før Maradona debuterte for A-laget til Argentinos, men da han gjorde det ble det gjort med stil. I 1976, bare 10 dager før 16-årsdagen sin, entrer Maradona banen mot Talleres de Córdoba med drakt nummer 16. Dermed blir han den yngste spilleren noensinne i Argentinas øverste divisjon. Mange spillere ville kanskje vært fornøyd med å komme igjennom kampen med en slik rekord og ta med seg erfaringen videre i en vekstprosess, men Maradona var ikke som alle endre. Med en av sine første berøringer på ballen slår Maradona tunell på Juan Domingo Cabrera, som på mange måter skulle bli en symbolsk forsmak på resten av karrieren til unge Diego. Etter kampen sa Maradona at han denne dagen hadde berørt himmelen med sine egne hender. Tre uker senere skulle han også score sitt første mål for klubben, som bare skulle bli ett av veldig mange. På denne tiden gjorde han også sitt gjennombrudd på det argentinske landslaget. Tidlig i 1977 debuterte han på A-landslaget, men på tross av solide prestasjoner dette året ble han ansett som for ung til å være med i troppen til VM i 1978, som Argentina endte opp med å vinne. Dette var et hardt slag for en 17 år gammel Diego, som nok følte at han kunne bidratt mye for landet sitt. Denne verdien fikk han nok understreket enda sterkere da han ledet Argentina til gull i ungdoms-VM i 1979 i Japan, hvor han scoret seks mål på seks kaper og ble kåret til turneringens spiller. De neste årene fortsetter stjernen hans å stige i argentinsk fotball, og når kalenderen viser 1981 står de store argentinske klubbene og banker på døren. Selv om både River Plate og Boca Juniors var interesserte i Diego, var det aldri aktuelt å signere for River Plate, ifølge spilleren selv. Avtalen ble et utlån på 18 måneder av Maradona, i bytte mot (1) rundt 20 millioner kroner, (2) seks spillere og (3) at Boca tok på seg deler av gjelden til Argentinos. Diego satt kursen mot La Bombonera og avsluttet en Argentinos-karriere hvor han hadde scoret 116 mål på 166 kamper. I Boca gjorde han det stort og endte opp med å vinne ligaen i sin første sesong der. Han spilte 40 kamper og scoret 28 mål for hovedstadsklubben før VM i 1982. Dette året ble VM spilt i Spania, og Maradona spilte opptil flere av kampene sine i Barcelona. Det skulle derimot ikke bli noen hyggelig opplevelse for Diego i dette mesterskapet, ettersom Argentina røk ut i andre runde etter tap mot blant annet Italia og Brasil. Etter turneringen skulle Maradona igjen bytte beite, da han rett og slett ble værende i Katalonia etter VM.
Et kort opphold i Barcelona
Selv om vi Barcelona-supportere husker Diego Maradona veldig godt som Barcelona-spiller, er ikke historien hans i klubben den lengste. På tross av dette var den fortsatt ganske innholdsrik. Han ble signert for det som da var tidenes høyeste overgangssum i fotballen, tilsvarende £5 millioner. På tross av den høye prisen var ferdighetene så ekstreme at ingen egentlig kunne si noe på det. Man kan snakke om ballkontroll, men det Maradona viste oss var ballkontroll ut av en annen verden. Med sine ‘gambetas’ kunne han dra av både tre og fire mann (om ikke flere også). Selv om ballkontrollen og dribleferdighetene var hans fremste forse, var han en nærmest komplett fotballspiller på alle områder. Pasningsfoten var av en annen verden. Målstatistikken han snakker for seg selv. Frisparkfoten var strøken. Overblikket sto ikke tilbake for noen som helst. Og lederegenskapene var udiskutable, på godt og vondt. I sine to år i klubben bidro Maradona med mye godt. I 1983 vant han både Copa del Rey og Copa de La Liga med Barcelona, men han klarte dessverre aldri å vinne ligaen. Derimot klarte han å oppnå en bragd ingen hadde oppnådd før han. En bragd som i ettertid bare har blitt gjentatt av Ronaldinho og Iniesta. Under en kamp mot Real Madrid i 1983 var nemlig Maradona helt enorm, og han løp i sirkler rundt Real Madrid-spillerne. I tillegg scoret han et vakkert mål hvor han fintet ut både keeper og forsvarsspiller før han trillet ballen i det åpne målet. Denne oppvisningen av klasse resulterte i at Diego mottok stående applaus fra publikum på Santiago Bernabeu. Det sier også noe om hvordan Maradona ble ansett av folk flest. Han var en karismatisk type med glimt i øyet som det var lett å like. Med følelsene utenpå drakten var det lett å vite hvor man hadde han, og når man kombinerer dette med et utenomjordisk talent er det ikke vanskelig å skjønne at mange trykket han til sitt bryst. Men han var også seg selv på vondt, ikke bare på godt. I Copa del Rey-finalen var han nemlig involvert i et slagsmål med Andoni Goikoetxea og resten av Athletic Club-spillerne etter å ha blitt taklet hardt av Goikoetxea. For å skjønne hvorfor dette skjedde må vi spole tilbake til året før, da Maradona brakk ankelen etter å ha blitt taklet av nettopp Goikoetxea. Dette, kombinert med andre skader, gjorde at han mistet mange kamper under sin tid i Barcelona. Så det er kanskje forståelig at det kokte over da Athletic Club-spilleren nok en gang taklet han hardt. Det som ikke er like forståelig, i hvert fall for alle som ikke heter Diego Maradona, er at han i tumultene etter taklingen skallet ned én spiller, albuet en annen i ansiktet og kneet en tredje spiller i hodet. Det skal nevnes at han mottok rasistiske bemerkninger fra noen av motspillerne i opptaktene til slagsmålet, og også fikk seg noen spark i retur. Kampen skulle ende opp med å bli Maradonas siste for klubben. President Josep Lluís Núñez hadde nemlig sett seg lei på gjentatte konflikter med spilleren, og begge parter innså nok at det beste var et miljøskifte for argentineren. En dramatisk kamp skulle dermed markere slutten på Maradona sin epoke i Katalonia, hvor han endte opp med 38 mål på 58 kamper. På tross av den korte tiden i klubben har han fått en stor stjerne blant Barcelona-supportere i ettertid. Sannsynligvis på grunn av sin karismatiske personlighet kombinert med å være verdens klart beste fotballspiller.
Verdens beste
Fra Barcelona dro han til Napoli for nok en rekordsum og ble tatt imot som en konge. Hele 75.000 supportere hadde nemlig møtt opp for å overvære presentasjonen hans på Stadio San Paolo. Under tiden i Napoli befestet han sin posisjon som verdens beste og var, om mulig, enda bedre enn det han hadde vært i Barcelona. Med Napoli vant han Serie A to ganger, Coppa Italia én gang, Supercoppa Italiana én gang og UEFA-cupen én gang. Hans største prestasjon i Napoli var nok å lede klubben til sin aller første Serie A-tittel i 1986/87-sesongen. Denne bragden la mye av grunnlaget for den heltestatusen Maradona fikk og fortsatt har i Napoli den dag i dag. På tross av enorm suksess med Napoli inntreffer ikke høydepunktet i Maradonas karriere med Napoli-drakt på. Det inntreffer en sommerkveld i 1986 i Mexico. Denne kvelden vant Argentina VM-finalen mot Vest-Tyskland og en 25 år gammel Maradona kunne heve VM-troféet for første og eneste gang i karrieren. Han ble kåret til turneringens spiller, scoret 5 mål, assisterte 5 mål og gjennomførte 90 driblinger (tre ganger mer enn andreplassen) i Mexico denne sommeren. Finalen er nok ikke den kampen som huskes best fra denne turneringen, for på tross av at Maradona var enorm i alle kampene var han helt utenomjordisk i semifinalen mot England. Mot England scoret han to ikoniske mål. Ett av dem var en gambeta fra midtbanen hvor han i praksis driblet seg forbi hele laget til England og satte ballen i mål. Det andre var et mål som har gått ned i historien som «Guds hånd», når han slår ballen over Englands keeper Peter Shilton. For Maradona ble det dermed en turnering som knapt kunne blitt bedre da han nærmest egenhendig hentet hjem Argentinas andre VM-trofé noensinne.
Skyggesiden
På den ene siden var Maradona på toppen av verden under tiden sin i Napoli. Han spilte god fotball, hadde det gøy og vant i tillegg flere viktige titler for lagene sine. På den andre siden hadde han et økende rusproblem, spesielt med kokain. Han hadde også en rekke disiplinærsaker med Napoli, hvor han ikke møtte opp på kamper og treninger grunnet «stress». På toppen av dette hadde han flere skandalesaker, både knyttet til barn han ikke visste om og litt for tette bånd til mafiaen i Napoli. Han ble ikke gitt en hjelpende hånd av media, som blåste opp hver minste lille ting de kunne finne på Maradona. Media hadde vært gale etter Maradona helt siden han ble aktuell som liten gutt. De hadde dokumentert hvert eneste steg han tok og hver eneste potensielle skandale i livet til en mann som hadde betydelige problemer på noen områder. Denne dekningen kan nok helt sikkert ha vært med på å bygge opp under skyggesiden til Diego og gjøre han enda mer splittende enn han allerede var. På tross av skyggesiden trykket de aller fleste han til sitt bryst, spesielt Napoli-fansen. De var såpas glade i han at det ble en dyp splittelse i folket i Napoli da Argentina slo ut Italia av VM i 1990. Flere støttet faktisk Maradona over sitt eget landslag, som sier mye om hvilken posisjon han hadde opparbeidet seg. Men slutten til Maradona i Napoli skulle ikke bli så lykkelig. I starten av 1991 hadde Napoli spilt kamp mot Bari, men det var ikke selve kampen som vakte oppsikt. Det var heller det faktum at Diego Maradona, helten over alle helter, testet positivt for kokain på dopingkontrollen og dermed ble utestengt fra fotballen i 15 måneder. Kort tid etter dette ble han også arrestert i Buenos Aires for flere forhold knyttet til narkotika, og han ble ilagt rehabilitering. Saken førte til at han forlot Napoli i skam, sommeren 1992. Han var etter dette på kortere og ikke-signifikante opphold i Sevilla, Newell’s Old Boys og Boca Juniors, før han la fotballskoene på hylla i 1997. Det mest oppsiktsvekkende som skjedde i denne delen av karrieren var nok at da Maradona gjorde debuten sin for Newell’s Old Boys, var det ingen ringere enn en seks år gammel Lionel Messi som hadde pauseshowet med litt triksing. På mange måter hadde vi på dette tidspunktet fått en full sirkel i Maradona sin karriere. Mens han var på vei ned, var arvtageren på full fart oppover. I tillegg bør det nevnes at han i VM i 1994 ble sendt hjem etter en dopingtest, som videre understreket at han var ferdig på toppnivå og at rusen hadde begynt å ta en altfor stor plass i livet hans.
Ettermæle
Da Maradona gikk bort høsten 2020 fikk mange anledning til å reflektere rundt Maradonas karriere og betydningen av den. Jeg anbefaler å lese mange av disse hyllestene, for hver av dem bærer med seg et unikt perspektiv som er vanskelig å dekke i én artikkel. Jeg vil allikevel dra frem det menneskelige med Diego og sette det litt i kontekst. Han var en fattiggutt som var velsignet med et helt enormt fotballtalent, en gudegave uten like. Han måtte kjempe for å komme seg ut av fattigdommen på den eneste måten han visste: Ved å spille fotball. Dette gjorde nok at han brant ekstra for spillet og at han levde både oppturene og nedturene veldig sterkt. Han var nok også en mann og hadde for mange ja-mennesker rundt seg og som lot han fokusere på alt annet enn fotballen, til og med ulovlige ting. Når man blir mett på suksess er det fort gjort at andre ting tar over. Slik er det for oss alle. Det ble nok ekstra sterkt for Maradona, som hadde nådd de høyeste topper og nærmest hadde gudestatus i hele Argentina, Spania og Italia, for ikke å si hele verden. For Maradona var det rusen som tok plassen til fotballen i større og større grad, selv om han alltid hadde kjærligheten til spillet i bunn. Det var sannsynligvis i stor grad resultatet av en ensom og usikker gutt som var lett å friste, og som hverken under eller etter karrieren har blitt stoppet av noen rundt seg. Det tristeste eksempelet på dette var å se Diego under VM i 2018. Tydelig helt borte der han sto og gestikulerte på tribunen, men også så engasjert og euforisk for spillet som bare han kan være. Jeg tror kanskje det at Maradona var så menneskelig på veldig mange måter er noe av det som gjør at han blir husket som så stor. Han er ingen robot som ikke viser noe av privatlivet sitt offentlig. Han har hele personligheten sin ute i det offentlige, på godt og vondt. Når vi også ser de dårlige sidene av et menneske, lærer vi å elske han, og da setter vi enda mer pris på de enorme toppene som han kunne gi oss. Jeg håper ettertiden husker Maradona mer for det enorme fotballtalentet enn for skandalene, men tror nok at kombinasjonen av de to kan gjøre han til en av de mest mytiske spillerne gjennom tidene (I tillegg til en av de aller, aller beste!). Det kan jeg selv skrive under på. For jeg er for ung til å ha sett Maradona spille live, men det var allikevel noe som stakk dypt inne i meg da jeg fikk nyheten om at han hadde gått bort i en alder av 60. Jeg tror det er det beste vitnesbyrdet man noen gang kan få på at en person har satt spor langt utover sin egen generasjon. Da har man oppnådd noe virkelig stort. Hvil i fred Diego!
