Messi stilnet i natt kritikkerne en gang for alle, og vant endelig en tittel med sitt kjære Argentina. Martin Herman Sørensen kommenterer.
Ingen historier som er verdt å fortelle er uten motstand for hovedpersonen. Selv i de mest klissete og mest åpenbare romantiske komediene som renner ut av Holleywood er det en form for friksjon og motgang. «Plot, twist, turn» som jeg tror det heter på fagspråket.
Ta sammenlikningen mellom Pelé og Maradona: Førstnevnte var den perfekte klubbspiller for Santos, vant VM hele tre ganger med sitt Brasil, og det var kun på slutten av karrieren han dro til USA som en sjarmøretappe. Maradona var spilleren som hoppet rundt i starten og slutten av sin karriere. Han ble udødelig da han gjorde Napoli til et av kontinentets beste klubber, og selvfølgelig da han løp, driblet og handset Argentina til VM-tittel i 1986. På siden var han høyst trolig involvert med Napolis mafia, hadde store rusproblemer, og var kjent som fri i talemålet. Men Maradona er spilleren mange trykker til sitt bryst, nettopp fordi historien hans er kompleks. Den er verdt å fortelle.
Kjedelig om Messi var spansk
Så tar vi historien til Messi. Sammenliknet med de andre to fotballgudene likner Messi mye mer på Pelé enn sin landsmann. Beskjeden og ydmyk utenfor banen, gift med ei jente fra hjembyen, holder seg unna skandaler, og har per nå kun spilt for Barcelona, selv om han også virker å ville ha et USA-opphold om noen år. Der han skiller seg fra Pelé er at triumfene med Argentina har uteblitt. Frem til i natt.
Messi hadde muligheten til å velge å spille for Spania, men valgte å representere sitt hjemland. Men hva om han hadde valgt å spille for Spania, og vunnet tre mesterskap på seks somre med sine beste klubbkamerater fra Barcelona? Da hadde diskusjonen vært lagt død. Best gjennom tidene. Ferdig snakka!
Man hadde nevnt han i ett eneste åndedrag: «Messi var en spiller som gjennom sin karriere vant alt som kan vinnes med Barcelona og Spania, har det som er verdt å ha av individuelle statistikker og utmerkelser, og er tidenes beste spiller».
For min del er den virkelige historien om Messi, slik den har utspilt seg med fraværet av en tittel med Argentina, mer verdt å fortelle. Om den beskjedne gutten fra Rosario, som overkom medisinske problemer ved å flytte til Barcelona for å vinne alt med klubblaget, men feilet, og ble til tider sett på som syndebukk for sitt Argentina. En historie om storhet, men likevel om feilbarighet og nedgang.
Turn
Om vi skal se på Messis historie fra et «plot, twist, turn» perspektiv er plottet enkelt. Plot: Tidenes beste fotballspiller både i kompletthet, antall år med dominans, og toppnivå. Twist: Gjennom historien vinner helten alt med klubblaget, men blir av noen ikke ansett som tidenes beste grunnet fravær av suksess med landslaget. Turn: Messi vinner Copa América i 2021 og sender Argentina til topps i en turnering for første gang siden 1993.
Nå er det ikke lenger noen tvil. Han har vært bedre enn alle andre, lengre enn alle andre. Han har båret sitt Barcelona gjennom dårlige trenere, korrupte presidenter og misslykkede generasjonsskifter. Og nå har han båret sitt Argentina til topps, med flest mål i turneringen, flest målgivende i turneringen, banens beste i 4/6 kamper og ble kåret til turneringens beste.
Cameron Diaz har valgt Ben Stiller, Simba har avtronet Scar, Rocky har beseiret Ivan Drago. Nå er det ikke lenger noen tvil.
Nå, Lionel Messi, nå er du best!
