DON ANDRÉS

BEGYNNELSEN

Andrés Iniesta Luján ble født i den lille landsbyen Fuentealbilla i Albacete. Tolv år gammel, mens han spilte for ungdomslaget til Albacete, fanget han oppmerksomheten til Barcelona-speideren Oriol Tort. Tort ble umiddelbart overbevist av det han så. Straks tok han kontakt med Andrés’ foreldre, José Antonio og Maria. Andrés, som var en blyg og forsiktig gutt, likte overhode ikke tanken på å skulle flytte fra familien sin. Også foreldrene var skeptiske til en slik omveltning. Han var godt beskyttet slik. Foreldrene kjente allerede Enrique Oriazola, som til daglig jobbet som trener i Barcelonas ungdomsakademi. Selvfølgelig var det nettopp ham som fikk oppgaven med å overtale familien om at dette var et tilbud de simpelthen ikke kunne takke nei til.

Barcelona lyktes med sin strategi. Oriazola greide til slutt å overtale Andrés og familien hans om å velge Barcelona, og la guttungen flytte til La Masia de Can Planes helt alene. En varm septemberdag i 1996 ble Andrés kjørt til sitt nye hjem. Han har senere beskrevet den påfølgende natten som den verste i hans liv. Han sov ikke et minutt, og gråt sine modige tårer. Å sove klarte heller ikke hans far eller morfar, som sammen med Andrés’ mor overnattet på et hotell noen hundre meter unna. Faren og morfaren ønsket å ta med seg Andrés hjem igjen til Fuentealbilla, men moren insisterte på at han måtte få prøve seg. Dagen etterpå fulgte de Andrés til skolen, og reiste deretter hjem til Fuentealbilla – uten Andrés. Han følte seg alene og forlatt. Han var blek, sped og trist.

Iniesta har ved flere anledninger fortalt at de første årene på La Masia var de tyngste i karrieren. Som en svært familiekjær person var det forferdelig for ham å skilles fra familien. Støtten han fikk fra folk på akademiet, kombinert med hans sult og begjær etter å lykkes som fotballspiller, gjorde riktignok at han vokste enormt både som spiller og person. Selv om enkelte tvilte på fysikken hans fordi han var så liten, var det ingen som tvilte på kvalitetene hans for øvrig. Like etter at han ankom klubben skal Pep Guardiola ha sagt til Xavi: “Du kommer til å pensjonere meg. Han der [Iniesta] kommer til å pensjonere oss alle.”

FØRSTE TRENING

Med tiden ble Iniesta kaptein for ungdomslaget som vant Nike Cup i 1999. Året senere debuterte han for det spanske U15-landslaget. Tidlig i 2001 ble daværende Barcelona-manager, Lorenzo Serra Ferrer, gjort oppmerksom på Iniestas makeløse skussmål, og han bestemte seg for å se vidunderbarnet med egne øyne. Etter å ha overvært unggutten, informerte Serra Ferrer førstelagskoordinatoren, Carles Naval, om at han ville ha Iniesta på treningsfeltet til førstelaget den førstkommende morgenen. Naval ringte La Masia-administrasjonen og ba dem overrekke beskjeden til den da 16 år gamle midtbanespilleren. Det eneste problemet var at Iniesta aldri hadde vært i førstelagets garderobe før. Morgenen etter introduserte han seg for sikkerhetsvaktene ved hovedinngangen, og fortalte at han skulle trene med førstelaget. Vaktene trodde at unggutten drev gjøn med dem, og de nektet naturlig nok å slippe ham inn. Først da Luis Enrique ankom treningen den morgenen, og tilfeldigvis dro kjensel på den bleke, spede gutten, fikk han komme inn. Det hører med til historien at førstelagstrener Serra Ferrer ble svært imponert over ungguttens inntog på førstelaget. “Jeg ville belønne ham fordi han var helt spesiell. Han var beskjeden, lojal, ansvarlig og jordnær. Han hadde en enorm emosjonell modenhet og var veldig intelligent. Han lyttet, og tok til seg alle detaljer.”

DEBUTEN

I april 2001 vant Iniesta EM med U16-landslaget, med blant andre Fernando Torres på laget. Ett år senere ble han Europamester med U19-landslaget. Han fortsatte å trene jevnlig med førstelaget, blant annet med sitt idol, Pep Guardiola. Iniesta klarte ikke å se ham i øynene. Ifølge ham selv ble han så godt ivaretatt av Pep at det fikk ham til å rødme. Høsten 2002, kort tid etter at Louis van Gaal hadde returnert som Barcelona-manager, ble Iniesta tatt ut til førstelagstroppen foran bortekampen mot Club Brügge i Champions League. Barcelona hadde allerede kvalifisert seg til utslagsrundene, som ga van Gaal mulighet til å teste ut spillere som ikke spilte så mye til vanlig. Iniesta startet kampen sentralt på midtbanen, og Barcelona vant kampen 1-0. I etterkant kalte sportsavisen Mundo Deportivo debuten hans for “spektakulær”. 18-åringen klarte å overføre lettheten, bevegelsen, intelligensen og ballfølelsen han hadde vist på B-laget til Champions League uten problemer.

I desember, foran bortemøtet mot Mallorca, lå Barcelona på 13.plass i La Liga. Det var fullstendig kaos i klubben, både sportslig, økonomisk og administrativt, og van Gaal visste at han kom til å få sparken dersom Barcelona tapte. Likevel valgte nederlenderen å spille med Iniesta fra start. Barcelona vant 4-0, og Iniesta storspilte. Iniesta har i ettertid fortalt at hans mest kjærkomne øyeblikk i Barcelona-karrieren var debuten på Camp Nou. Den fikk han i begynnelsen av januar mot Recreativo, en kamp Barcelona vant 3-0. Endelig hadde Iniesta fått spille på stadionet han hadde beskuet i seks år gjennom vinduet fra La Masias sovesal.

FØRSTE SERIEGULL, FØRSTE CHAMPIONS LEAGUE-TITTEL, FØRSTE A-LANDSKAMP

Først i 2004/05-sesongen Iniesta ble en gjenganger i Barcelonas lagoppstilling. Selv om han ofte kom inn som innbytter, fikk han spilletid i 37 av 38 seriekamper. Den sesongen vant Barcelona ligaen for første gang på seks år. I 2005/06-sesongen ble Iniesta seriemester igjen, i tillegg til at han vant Champions League for første gang i karrieren. Etter Champions League-finalen mot Arsenal ble Iniesta tatt ut i den spanske VM-troppen, og to uker før mesterskapet begynte fikk han sin A-landslagsdebut mot Russland.

Etter VM spilte Iniesta seg til fast plass under Frank Rijkard. Han ble brukt hvor enn det var behov for han. Som indreløper, som ving eller som offensiv midtbane; Iniesta var god uansett. Da Ludovic Giuly ble solgt til Roma, sommeren 2007, byttet Iniesta draktnummer fra nummer 24 til sitt foretrukne nummer 8. Den kommende sesongen utmerket han seg som en av verdens beste fotballspillere. Sesongen ble kronet med EM-gull for Spania, hvor han attpåtil havnet på turneringens lag. Da han returnerte til Barcelona etter mesterskapet, ble han gjenforent med sin tidligere lagkamerat, Pep Guardiola.

PEP-ÆRAEN

Under Pep Guardiola tok Andrés Iniesta ytterligere steg, og dannet kanskje verdens beste midtbanetrio gjennom tidene, med Xavi Herández og Sergio Busquets. Du kjenner historien allerede: Barcelona revolusjonerte fotballen med Pep Guardiolas ikoniske tiki taka-stil, laget vant omtrent alt de stilte opp og har av mange blitt betegnet som det beste fotballaget verden har sett. En av de viktigste grunnene til dette var Andrés Iniesta.

17 dager før Champions League-finalen i 2009 ble Andrés Iniesta skadet, men Pep Guardiola insisterte: “Han spiller”. For så viktig var han. Gjennom hele sommeren var Iniesta skadet, men alvoret av skadeproblemene hans skulle plutselig blekne. Hans nære venn, Espanyol-kapteinen Dani Jarque, døde av et hjerteinfarkt den sommeren, noe Iniesta tok forferdelig tungt. I nesten ett år slet Iniesta med psykisk motgang. Den lettbente midtbanespilleren har aldri brukt ordet “depresjon” om denne perioden, men har i etterkant vært åpen om at han ikke hadde det bra. Skadeproblemene fortsatte utover i sesongen, samtidig som han var i en mental bølgedal. Da han ankom Sør-Afrika i forbindelse med VM var han fortsatt småskadet, men Vicente Del Bosque hadde samme innstilling som Pep Guardiola. For sånn var det med Iniestas trenere. Iniesta på 60 prosent var tross alt bedre enn omtrent enhver annen spiller på 100 prosent. Selv for Barcelona og det spanske landslaget. Og selv under pari leverte Iniesta et mesterskap i Sør-Afrika som gjorde ham fortjent til en plass på turneringens lag. Etter at han avgjorde VM-finalen i 2010 begynte det omsider å løsne. Verdensmesterskapet i Sør-Afrika tillot Iniesta å kunne føle seg som en fotballspiller igjen.

Den personlige motgangen reflekterte riktignok ikke prestasjonene på banen. Iniesta var blant de tre nominerte til Gullballen ved to anledninger, i 2010 og i 2012. Etter 2011/12-sesongen ble han kåret til årets spiller av UEFA. Mens Pep Guardiola trente Barcelona vant Iniesta alt man kan vinne på klubb- og landslagsnivå. Han hadde for lengst gått inn i evigheten som en av de største fotballspillerne gjennom tidene.

POST PEP

Etter at Pep Guardiola forsvant ut portene på Camp Nou ble Tito Vilanova utnevnt som hans erstatter. Barcelona vant La Liga i Titos eneste sesong ved roret, før katalanerne gikk en hel sesong uten å vinne et eneste trofé i 2013/14-sesongen under Tata Martino. Sommeren 2014 ble Luis Enrique, mannen som hadde plukket opp Andrés Iniesta foran hovedinngangen på Camp Nou tolv år tidligere, ansatt som ny manager i klubben. I Luchos første sesong ved roret vant Barcelona “El Triplete”, som første klubb i historien til å klare det to ganger. Iniesta storspilte i Champions League-finalen mot Juventus. Barcelona vant 3-1 og Iniesta ble kåret til banens beste spiller. Da Xavi forlot klubben etter sesongen, tok Iniesta over kapteinsbindet. I sin første sesong som førstekaptein vant Barcelona både La Liga og Copa del Rey.

AVSLUTNINGEN

De siste sesongene spilte ikke illusjonisten fra Fuentealbilla like mange kamper, fordi han var mer utsatt for skader og slitasje. Like fullt var han en av Barcelonas viktigste spillere i det sekundet han har vært delvis skadefri. Ta Champions League-hjemmekampen mot Chelsea som eksempel. Akkurat som sine forgjengere foretrakk Ernesto Valverde å bruke en halvskadet Iniesta i én og en halv omgang framfor en frisk og uthvilt spiller, fordi kampen var så viktig. Fordi Barcelona med og uten Iniesta var som dag og natt. I en klubb som FC Barcelona forteller det en del om hvor stor han var, til siste slutt.

Iniesta var aldri noen stor målscorer. Tvert imot scoret han sjeldent. Til gjengjeld var scoringene forbeholdt de store anledningene, og de var gjerne av den spektakulære sorten. Selv om Iniesta kanskje var selve idealet på en Barça-spiller, gjaldt ikke det målene hans. De kom gjerne et godt stykke utenfra 16-meteren, gjerne etter at han hadde kastet frem og tilbake på hodet noen ganger for å orientere seg. Idet han skjøt kunne man umiddelbart slå seg til ro med at det ikke fantes gode nok pasningsalternativer – for når Iniesta fattet en avgjørelse, var den som regel optimal. Som VG-journalist Knut Espen Svegaarden skrev: “Jeg kaller han “den beste spilleren” av én enkel grunn: Oversikten og fotballhjernen, evnen til å se hele spillet, se det ingen andre ser på videogjennomgang etter kampen engang”.

Det har blitt så mange minner med Andrés Iniesta. Så utrolig mange øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker så godt 6. mai 2009. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra trening med småguttlaget jeg trente på den tiden, klar til å benke meg ned foran TV-en. Barcelona gjestet Stamford Bridge for å spille det andre oppgjøret i Champions League-semifinalen mot Chelsea. Kampen har blitt ikonisk for Tom Henning Øvrebøs matchavgjørende dommerfeil, men ikke minst for overtidsmålet til Andrés Iniesta som sendte Barcelona til Champions League-finalen. Selvfølgelig ble det ham. Et kremmerhus av de sjeldne. Ballen limte seg oppe i krysset, Iniesta rev av seg trøyen og kastet seg ned ved cornerflagget. På sidelinjen la Pep Guardiola ned kveldens raskeste sprint. Magisk.

Eller da Iniesta vant VM for Spania i 2010. Det var pokker så fortjent at det var nettopp ham som fikk avgjøre kampen. Iniesta startet hele angrepet. Han plukket opp den tapte andreballen og hælflikket den bakover til Cesc Fàbregas. Deretter trakk han seg ut mot høyre, ble spilt igjennom av Fàbregas, dempet ballen og skjøt den i lengste på halv volley. Iniesta kastet et raskt blikk mot assistentdommeren for å forsikre seg om at flagget var nede, rev av seg trøya og stormet mot cornerflagget med tårer i øynene. På undertrøya hans stod det: “Dani Jarque siempre con nosotros”. “Dani Jarque, alltid med oss”. VM-finalen var den første kampen Jarques enke, Jessica, hadde sett siden ektemannens død. I etterkant fortalte hun Iniesta: “Lenge før du skjøt visste jeg at du kom til å score. Jeg begynte å gråte før du scoret”.

En annen kamp jeg aldri kommer til å glemme er den gangen han spilte atter en strålende kamp, borte mot Real Madrid høsten 2015. På stillingen 2-0 til Barcelona mottok han ballen på 30 meter etter en pasning fra Rakitic, spilte Neymar vakkert igjennom, fikk igjen ballen fem meter foran seg, og banket ballen i krysset. Barcelona vant kampen 4-0, og da Iniesta ble byttet ut forlot han banen til stående ovasjoner fra begge lags supportere. Så vidt meg bekjent har det kun skjedd med tre Barcelona-spillere på Santiago Bernabéu i historien; Diego Maradona, Ronaldinho og Andrés Iniesta.

For ikke å snakke om Copa del Rey-finalen mot Sevilla. I sin siste finale for klubben storspilte han, og noterte seg selvfølgelig for en scoring. Som om det stod skrevet i stjernene. På like magisk vis som han alltid har gjort det. Med en Iniesta-signert kroppsfinte dro han seg forbi David Soria uten engang å berøre ballen.

For Iniesta var det riktig å gi seg på topp, mens han fortsatt var en av lagets aller beste og viktigste spillere. For Barcelona derimot, var det en tragedie. Iniesta var uerstattelig. Det fantes ingen spillere i verden som kunne erstatte hans funksjon og kvaliteter. Like godt som man husker øyeblikkene, husker man helheten når det gjelder Andrés Iniesta. Tofotsfintene, slik bare Iniesta kunne. Kombinasjonsspillet med Xavi, Messi, Sergio Busquets og de andre som var i stand til å respondere på det. Det silkemyke touchet, de utsøkte pasningene. Blikket for fotball. Andrés Iniesta.

Kjært barn har som kjent mange navn. “El illusionista” (tryllekunstneren) for sin kreativitet og sine ferdigheter. “El Cerebro” (hjernen) for sin forståelse. “El Anti-Galáctico” (ordspill på Real Madrid-spillernes kallenavn “Los Galácticos”) for sin jordnærhet. Eller “Don Andrés”, for en herlig kombinasjon av alt. I mitt private garderobeskap, blant en rekke Barcelona-trøyer, er det kun to navn som pryder trøyene; Messi og Iniesta. Ikke et vondt ord mot Ronaldinho, Xavi, Puyol, Sergio Busquets eller noen av de andre ikoniske spillerne som har vært i klubben, men for meg har de to, Messi og Iniesta, vært de mest spesielle i min tid.

Da Iniesta annonserte at skulle gi seg i Barcelona kom fotballmagasinet France Football – magasinet som deler ut Gullballen – med en offisiell beklagelse til ballvirtuosen. “Tilgi oss, Andrés. Av alle som glimrer med sitt fravær på listen over Gullballen-vinnere, er ditt fravær spesielt smertefullt”. Jeg tiltrer France Football akkurat der. Andrés Iniesta er etter min mening den beste spilleren i historien som aldri har vunnet Gullballen, og den beste midtbanespilleren jeg noen gang har sett.