I går var det seks år siden Cruyff døde, men arven hans lever videre

Jeg har alltid vært en stor beundrer av fotball, spesielt Barcelona. Kjærligheten for ballen, Tiki Taka, kampen om rom, kroppsstilling, gjenvinning, gjennombrudd når sjansen er god, individuelle og relasjonelle ferdigheter, flere mann rundt ball og alt som kjennetegner spillestilen til Barcelona.

Jeg er 20 år, noe som betyr at jeg ikke husker Cruyff som verken spiller eller trener. Men, en ting har jeg lært på disse årene, jeg setter umåtelig pris på kulturen han har skapt i Katalonia. En vedvarende kultur som startet med Rinus Michels, Cruyff videreførte og utviklet, før PEP satte kronen på verket og skapte tidenes beste fotballag. En gjennomsyret ide om hvordan den Katalanske klubben skulle spille, med ballen i laget som viktigste våpen.

I går var det 6 år siden Cruyff døde, en dag jeg husker veldig godt. Billetter til Barcelona-kamp var nesten i boks da telefonen ristet i bukselomma. Ordene var knusende og uvirkelig: «Cruyff innlagt på sykehus». Skuffelsen i blikket på faren min var ubeskrivelig. Selve kampen jeg skulle på, fikk plutselig en ny betydning. Jeg vandret slukøret med katalanerne bort på Camp Nou i skumringen, med flomlysene skimtende i det fjerne. Forventningene, skutere på kryss og tvers, helikopter, trafikkpoliti og de fulle tapas-barene langs Avinguda Diagonal. Alt for å se favorittlaget og Messi som så mange ganger før, men med Cruyff liggende for døden. Jeg forsto nok ikke viktigheten av Cruyff på den tiden. Fokuset mitt var Messi, se ham varme opp med Alves, «hvilende» i mellomrommet tilsynelatende uinteressert, ballbehandlingen, intelligensen og de plutselige aksjonene du bare ser hos en hannløve på jakt.

Etter flere nedturer de siste årene er arven til Cruyff det vi bærer med oss videre. Spillestilen består og utviklingen av Barça-DNA er i manges øyne viktigere enn noen gang. Cruyff var toneangivende i hvordan spillere skulle utvikles både som mennesker og fotballspillere i La-Masia-prosjektet. En skole mange av våre helter har vokst opp med.

Fotballen i Barcelona er på vei opp igjen, og det hadde aldri skjedd uten den Nederlandske læremesteren. Selv om han er borte er det hans filosofi som lever videre i klubben. Det har vært vanskelig å venne seg til en ny æra med andre individer enn Xavi, Iniesta og Messi. En oppgave nærmest umulig for klubben å etterkomme. Det har kommet nye spillere som Pedri, Gavi, Nico og Ansu, spillere som tydelig adopterer Cruyffs gamle tanker om kroppsstilling og kampen for rommene.  Det er med nysgjerrighet jeg ser fremover til en fornyende epoke. Håpet på en vinnende stil jeg lærte å elske ligger der i det fjerne, sammen med drømmen om mest mulig egne talenter og verdensspillere som er store nok for Barcelona-drakta. Den vakre stilen som startet med Rinus Michels, er det nå Xavi som viderefører. Romantisk i håpet er jeg sikker på at vi går en nydelig framtid i møte. Barcelona vil bestå, også uten Cruyff, PEP, Xavi, Messi og Iniesta. Det sies at ingen er større enn klubben. Det er mulig riktig, men du verden og hardt deres fratredelse har rammet oss som elsker Barcelona. Nå er Xavi hjemme i sin famøse, slitne og vakre katedral av et fotballstadion. Jeg er evig takknemlig for det jeg har fått oppleve der, og er svært spent på den videre utviklingen under gutten fra Terrassa. Så langt ser vi at Cruyff ikke glemmes, og lever videre i gresset på Camp Nou.