FC BARCELONA

1899-1909: STIFTELSE OG OVERLEVELSE

FC Barcelona, grunnlagt i 1899 av en gruppe unge utlendinger bosatt i Barcelona, var et resultat av den økende populariteten til fotball og andre britiske idretter over hele Europa. Denne opprinnelsen har gitt klubben dens interkulturelle identitet, multisportfokus og dens dypt forankrede troskap til Barcelona og Catalonia. Grunnleggelsen av klubben falt sammen med en tid da folk ble interessert i å spille sport i Catalonia; denne sosiale konteksten og Catalonias særegne kultur førte til etableringen av en ny modell for moderne fritid. Gamper, klubbens grunnlegger, var inspirasjonen og drivkraften bak klubbens første 25 år. Hans engasjement for FC Barcelona gikk langt utover hans rolle som spiller, direktør og president.

Hans Gamper (Winterthur, Sveits, 1877 – Barcelona, 1930) ankom Barcelona i 1898 av profesjonelle årsaker. På fritiden spilte han fotball med en vennegjeng i Bonanova. I oktober 1899 plasserte Gamper en annonse i Los Deportes-magasin for å finne spillere som var interessert i å danne et fotballag. 29. november ble drømmen til virkelighet. Gamper og elleve andre menn (Otto Kunzle og Walter Wild fra Sveits; John og William Parsons fra England; Otto Maier fra Tyskland; og Lluís d’Ossó, Bartomeu Terradas, Enric Ducal, Pere Cabot, Carles Pujol og Josep Llobet fra Catalonia) møttes på Solé Gymnasium for å danne en forening som skulle bære byens navn og våpenskjold: Futbol Club Barcelona.

Gamper hadde som mål å skape en organisasjon som var åpen for alle, uavhengig av opphav. Han så for seg en klubb som fungerte som et middel for sosial integrering, der alle kunne si sin mening, og han skapte et demokratisk samfunn som ble fritt styrt av medlemmene. Som et tegn på hans takknemlighet til Catalonia, landet som hadde ønsket ham velkommen, ga Gamper FC Barcelona essensen som har definert klubben siden: dets forpliktelse til katalansk identitet. Katalansk identitet, demokrati, flere idretter og åpenhet: I dag fortsetter Gampers opprinnelige verdier å gi Barça mening.

I starten brukte klubben samme emblem som byen, men i 1910 bestemte styret at klubben trengte noe eget. En konkurranse ble iverksatt, og med noen variasjoner har emblemet overlevd helt frem til nå. I begynnelsen var halve skjorten blå og den andre rødfarget, ermene var motsatte farger og shortsen hvit. Den mest sannsynlige teorien angående opprinnelsen til fargen er at de kommer fra settet som ble båret av rugbylaget på den engelske skolen Merchant Taylors skole der Witty-brødrene, to av de første medlemmene av klubben, hadde studert i ungdommen.

Klubbens første trofé var Copa Macaya. Copa Macaya var forløperen til det katalanske fotballmesterskapet. Det ble startet i 1900 av Alfons Macaya, president for Hispania Club, da han kunngjorde sin intensjon om å organisere en konkurranse mellom katalanske lag. Trofeet var et eksepsjonelt verk av modernistisk kunst, men dessverre forsvant Copa Macaya et år etter opprettelsen av det katalanske mesterskapet.

1909-1969: GULLALDER, TØFFE TIDER, KUBALA OG SPORTSLIG BERG-OG-DALBANE

I sine første år slet klubben med å overleve. Gamper ville ikke la det skje, og ble klubbens første president. Da snudde alt. Han styrket klubbens organisasjon, økte interessen og antall medlemmer, skrev om klubbens vedtekter, anskaffet klubben en hjemmebane. I tillegg opplevde klubben sportslig suksess, noe som gjorde at klubben vokste raskt. Medlemstallet økte fra 201 i 1909 til 2.973 på mindre enn ti år. I løpet av disse årene la Barça et solid grunnlag for å definere hvilken type fotballklubb den ønsket og være. Dette tok det utover den opprinnelige drømmen til vennegjengen som hadde grunnlagt den i 1899; klubben var kommet for å bli.

I løpet av fire sesonger fra 1909 til 1913 vant klubben tre spanske mesterskap (også kjent som Copa del Rey) og fire Pyreneene-cuper, som var den første internasjonale turneringen som Barça spilte i. Lag fra Catalonia, Baskerland og Sør-Frankrike spilte i denne konkurransen.

Den første stjernespilleren het Paulino Alcántara. Paulino Alcántara, fra Filippinene, spilte sin debutsesong i 1911-12, bare femten år gammel. Han er uten tvil Barças første stjernespiller og klubbens toppscorer frem til Leo Messis ankomst. Han scoret svimlende 369 mål på 357 kamper. Mytene vil ha det til at sparket hans var så kraftig at det kunne gå gjennom målnettet. Alcántara hadde alltid et hvitt skjerf knyttet rundt livet.

Fra 1919 til 1930 startet klubbens første gullalder. Spillere som Samitier, Alcántara, Zamora, Sagi, Piera og Sancho ble store stjerner, og skapte et navn for seg selv. I 1922 ble klubbens første store stadion laget; Les Corts. På den tiden en av de beste stadionene i Europa. Året etter hadde klubben 10 000 medlemmer. Med store stjerner, ny arena og suksess, ble denne tiden sett på som en gullalder. Cuptriumfen i 1928 ble den første som gikk på radio, og nyhetsmediene lagde store spesialutgaver. I 1929 oppsto en ny turnering, nemlig det vi kjenner som La Liga i dag. Barcelona vant den første utgaven med to poeng flere enn Real Madrid. Den første gullalderen ble avsluttet med åtte katalanske mesterskapstitler, fem av det vi kjenner som Copa del Rey i dag og én ligatittel.

Årene 1930-1939 ble preget av mye politisk uro og borgerkrig. Det var en vanskelig tid for klubben. Klubbens grunnlegger, Hans Gamper, valgte å ta sitt liv. Senere ble klubbens daværende president, Josep Suñol, drept i et attentat fra styresmaktene i Madrid. De kommende årene var tøffe, med få gode resultater å vise til. Politikken ble mye viktigere enn fotballen, og medlemsmassen til klubben fikk andre interesser. I en tid med politisk uro, valgte klubben å dra på turné til Mexico og USA. Det resulterte i at flere spillere ikke returnerte til Spania. Likevel dro klubben inn en del penger som var med på å slette klubbens gjeld.

Fra 1939 til 1950 skulle det også vise seg å bli tøffe tider for klubben. Etterkrigstidens tøffe spanske regime sørget nesten for at klubben ble lagt ned. Klubbdraktene ble moderert etter ønsker fra det spanske styret i Madrid, og de bestemte også hvem som skulle være Barcelonas presidenter. Barças kamper på Les Corts representerte en oase av frihet under år med frykt, elendighet og undertrykkelse.

Etter krigen opplevde FC Barcelona forferdelige tider med sosiale, økonomiske og sportslige vanskeligheter. Laget hadde ikke nok spillere, og en bombe sluppet av fascistiske luftstyrker, ødela klubbens klubbhus og kontorer. Likevel skulle fremtiden bli lysere. Klubben ble forsterket med spillere som César og Mariano Martín. César spilte til slutt 456 kamper for klubben og noterte seg for svimlende 304 mål. Etter hvert kom den tidligere spilleren Samitier tilbake til klubben – denne gang som manager. I sin første sesong ledet han klubben til ligaseier i 1944-45. Den første siden 1929. Klubben vant også ligaen i 1948 og 1949.

1950-årene ble en annen suksessfull æra for klubben. Én spiller skal ha mye av æren for nettopp det. Ladislao Kubalas ankomst spilte en betydelig rolle i Barças suksesser, og han ble et idol for Barça-fans. Lagets seire og den legendariske Kubala var nøkkelfaktorer for å oppnå lojalitet fra fansen. Barça ble stadig viktigere i det katalanske samfunnet. «Kubala-effekten» sørget for at klubbens medlemstall økte drastisk. I 1957 sto Camp Nou klar, noe som også var med på å øke interessen da arenaen var dobbelt så stor som Les Corts. Kubala ble tiårets store helt, og Barcelona vant mange titler. Det skulle også hjelpe at Luis Suárez kom til klubben i 1954. Spanske Suárez er hittil den eneste spanske spilleren som har vunnet Ballon d’Or. 

På 1960-tallet økte medlemstallet enda mer, selv om den sportslige suksessen uteble. Byggingen av Camp Nou resulterte i at klubben ikke hadde nok økonomi til å signere spillere de ønsket seg. Den påtroppende Barça-presidenten Narcís de Carreras uttalte under sin aksepttale 17. januar 1968 “Barcelona er noe mer enn en fotballklubb”. Kort tid senere ga dette opphav til mottoet “Barça er mer enn en klubb”, eller Més que un club som det heter på folkemunne. 

1970-TALLET: JOHAN CUYFF OG 80-TALLETS STJERNESIGNERINGER

70-tallet ble starten på Cruyffs inntreden i klubbens historie. For å få slutt på klubbens dårlige skjebne en gang for alle, var det nødvendig med en stjernespiller for å vekke interessen blant fansen igjen. Den utvalgte var Johan Cruyff, den nederlandske angriperen som hadde seiret i hele Europa med AFC Ajax: Cruyff, ble på den tiden ansett som den beste spilleren i verden. 13. august 1973 sluttet Cruyff seg til Barça. Han ble leder for et talentfullt lag, ledet av Rinus Michels, som brakte Camp Nou tilbake til sin tidligere prakt. Cruyff demonstrerte en intelligent spillestil og suveren teknikk.

I 1979 vant klubben cupvinnercupen for første gang, og Barcelona ble sett på som en av verdens beste klubber. 80-tallet ble preget av opp og nedturer sportslig, men klubben klarte å signere flere fantastiske spillere: Quini, Maradona og Alexanco for å nevne noen. Det var altså en ny æra under president Núñez som gjeninnførte den demokratiske prosessen i klubben hvor medlemmene skulle være med å bestemme klubbens beslutninger. I 1981 ble klubbens beste angriper, Quini, kidnappet. Han ble holdt fanget i 25 dager før han ble sluppet fri. Det gjorde at Barca måtte gi slipp på gullet.

1988-1996: DREAM TEAM

Fra 1988, med Cruyff som manager, ble Barça igjen forbundet med utmerket fotball og sportslig suksess. Styret, ledet av Josep Lluís Nuñez, fokuserte på å bygge opp et lag med fotballspillere som ville vekke entusiasme og prestere godt. Camp Nou begynte å fylles opp igjen.

FC Barcelona klarte å sikre seg fire spanske ligamesterskap på rad, mellom 1990 og 1994. Å vinne europacupen i 1992 var høydepunktet i denne perioden, som var preget av lagets totalfotball og angrepsstil, og vinnermentaliteten til Cruyffs spillere.

Kjent som “Dream Team” for europeisk fotball, gikk følgende uforglemmelige spillere inn i klubbens historie: Zubizarreta, Bakero, Begiristain, Laudrup, Koeman, Stoichkov, Romário, Eusebio, Nadal, Guardiola, Amor, Juan Carlos, Ferrer, Nando, Julio Salinas, Serna, Alexanko og Goikoetxea.

Ledet av Cruyff/Rexach-duoen trakk teamet til slutt en strek under sin urolige fortid; Barça ble et av verdens største navn i fotball. Da Cruyff returnerte til klubben som manager uttalte han følgende:

«Jeg kjenner klubben og jeg vil ikke at historien skal gjenta seg. Hvis vi vil at ting skal endres, må vi endre historien».

1996-2008: BARCA FYLLER 100 ÅR MED VARIERENDE SUKSESS

På slutten av 90-tallet var det en annen hollender som skulle nyte suksess med klubben. Louis van Gaal vant to ligatitler på rad. 1999 fylte FC Barcelona 100 år, noe som ble feiret på Camp Nou med show og sang. Senere ble det feiret i gatene.

Klubben skulle etter dette oppleve noen vanskelige år. Men i 2003 vant Joan Laporta presidentvalget i klubben. Det skulle igjen endre klubben til det bedre.

Det nye styret hentet inn Frank Rijkaard som trener og Ronaldinho ble signert for å lede laget på banen. Klubben hadde hatt fire magre sesonger, og ankomsten til brasilianeren var en sårt tiltrengt optimismeinnsprøytning for Barça.

Rijkaards lag vant ligaen i 2004/05 med stil og beholdt tittelen sesongen etter. Laget ble ledet av Ronaldinho sammen med spillere som Edmílson, Giuly, Belletti, Sylvinho og duoen Deco og Eto’o. Hjemmelagde spillere som Valdés, Oleguer, Puyol, Xavi og Iniesta spilte også en viktig rolle i lagets suksess.

17. mai 2006 fikk Barça navnet sitt gravert inn på Champions League-trofeet for andre gang etter å ha overvunnet Arsenal 2-1 i Paris. Målene til Eto’o og Belletti lyste opp Stade de France. Det var seieren til «den glade» fotballen, den såkalte “jogo bonito”, en dristig stil hyllet verden over. Tusenvis av medlemmer og fans feiret seieren i Paris, og flere millioner fulgte etter i Barcelona og andre byer i og utenfor Catalonia.

2008-2020: DEN MEST VELLYKKEDE PERIODEN I KLUBBENS HISTORIE

I 2008 aksepterte Josep Guardiola den vanskelige jobben med å erstatte Frank Rijkaard som trener og avslutte en tid på to sesonger uten trofé. For å gjøre det brukte han samme spillestil som ble brukt da han var spiller i klubben, en angrepsfilosofi basert på pasninger, og det viste seg å være en stor suksess. Fra sesongen 2008/09 under Josep Guardiola forbedret laget seg ytterligere. Guardiola spilte med samme stil som Cruyff hadde introdusert. Han var en fast tilhenger av å basere laget sitt rundt klubbens eget akademi, og promoterte flere unge talenter til førstelaget. Resultatet ble det beste Barca-laget noensinne.

I sin debutsesong vant Guardiola alle tre tilgjengelige trofeer. Etter en vinnende start på den påfølgende sesongen i 2009/10, ble Barça innlemmet i seks-trofé-klubben, alle vunnet i kalenderåret 2009. Suksessen fortsatte med Guardiola som vant 14 titler av 19 mulige som trener i sine fire sesonger. Guardiola ble et referansepunkt i fotball.

Med omfattende bakgrunn i både næringsliv og fotball, ble Sandro Rosell siden valgt til president i FC Barcelona. Hans første tid i ledelsen av klubben begynte i 2003, som medlem av styret under daværende president Joan Laporta. Rosell var drivkraften bak signeringen av Ronaldinho.

Rosells kandidatur brukte slagordet “We are all Barça” under et valgprogram opprettet etter å ha lyttet til medlemmene i to år. I 2010 ble han valgt til ny president i FC Barcelona med overveldende suksessfulle 35 021 av stemmene, det beste resultatet noensinne. Sandro Rosell ble dermed den presidenten med flest stemmer i klubbens historie.

FC Barcelona skrev historie med nominasjonen av Xavi, Iniesta og Messi som finalister for FIFA Ballon d’Or 2010. Tre Barça-spillere som alle kom opp gjennom La Masia dekket hele pallen. Journalister, trenere og kapteiner fra hele verden og eliten i verdensfotballen hyllet Barças stil. Det var første gang at alle tre finalistene kom fra ungdomsakademiet til samme klubb. Det var en enorm anerkjennelse av arbeidet som ble utført på La Masia. Tre superstjerner utviklet hjemme, innpodet med verdiene innsats, ydmykhet, sportsånd og entusiasme, ble valgt ut som de tre beste spillerne i verden i 2010.

25. april 2014 mottok hele Barca-miljøet en av de tristeste beskjedene gjennom tidene. Den elskede Tito Vilanova hadde gått bort etter å ha kjempet mot kreft. Og den kommende sommeren skulle klubben si farvel til to spillende legender i Puyol og Valdés. De to kapteinene som hadde vært en vesentlig del av klubbens suksess de siste årene. Kapteinslegenden Puyol ga seg etter 593 kamper for klubben. Han ble i sin spillende karriere sett på som et idol hos fansen til klubben. Valdés slapp kun inn 441 mål på 535 kamper. En av de beste målvaktene klubben har hatt. 

Siden tok Tata Martino over som klubbens trener, uten at det ga nevneverdig suksess. Luis Enrique, en elsket tidligere Barça-spiller, tok Martinos plass som trener sommeren 2014, og suksessen fulgte umiddelbart. I sitt første år som trener, ville Luis Enrique oppnå den andre «trippelen» i Barças historie, bare seks sesonger etter den første. FC Barcelona vant ligaen, Copa del Rey og Champions League i en magisk sesong. Det samme laget, bestående av toppspillere som Messi, Iniesta, Neymar Jr og Luis Suárez, vant totalt fem titler i 2015, og la UEFA Super Cup og VM for klubblag til merittlista til klubben. Etter «trippelen» ville vant laget ytterligere fire trofeer den påfølgende sesongen: den europeiske supercupen, VM for klubblag, ligaen og Copa del Rey. Videre, i sesongen 2016/17 vant laget Copa del Rey, deres tredje på rad.

Sommeren 2015, etter fullføringen av den andre «trippelen», kunngjorde Xavi Hernandez sitt farvel. Den legendariske FC Barcelona-midtbanespilleren ga seg etter 17 sesonger med førstelaget. Han tok farvel med klubben på misunnelsesverdig vis med totalt 25 titler: åtte ligaer, fire mesterligaer, tre spanske cuper, seks spanske supercuper, to europeiske supercuper og to VM for klubblag. Xavi noterte seg for 85 mål på 767 offisielle kamper. Ingen hadde flere kamper for FC Barcelona før Leo Messi overtok rekorden noen år senere. Xavis fotballstil er nå en arv som klubbens unge midtbanespillere prøver å lære seg.

18. juli 2015 vant Josep Maria Bartomeu president-valget i klubben. Under hans ledelse skulle klubben oppnå både oppturer og nedturer. Sportslig suksess gjorde klubben til den klubben med høyest inntjening i fotballverden. Likevel klarte Bartomeu å ruinere klubbens økonomi, noe som skulle tydeliggjøres senere. Under hans presidentskap hadde klubben flere trenere. Ernesto Valverde, som vant to ligatitler og en cuptittel i tillegg til den spanske supercupen, hadde stor suksess i klubben før han fikk sparken i januar 2020. Da ansatte Bartomeu Quique Setién. Det ble en enorm skuffelse. Han ble siden erstattet med Ronald Koeman. Det ble heller ikke en solskinnshistorie.

Etter mye kaos rundt Bartomeu, valgte han å gå av som president. Joan Laporta vant siden presidentvalget, og vi er nå inne i hans andre periode. Laporta kom inn til en klubb på randen av konkurs, og med stor ustabilitet på flere områder. Er det én ting Laporta liker, så er det utfordringer. Vi krysser fingrene for at Laporta oppnår sine drømmer sammen med klubben.