Gerard Piqué – El Presidente

Født culer

Gerard Piqué ble født inn i en relativt velstående familie i februar 1987.  Faren hans, Joan, var forretningsmann, mens moren var direktør på et sykehus i Barcelona. Familien var så katalanske som du får det, for på toppen av den sedvanlige patriotismen i Katalonia var de en familie med sterke bånd til FC Barcelona-systemet. Bestefaren til Gerard, Amador Bernabeu, har nemlig vært visepresident i klubben på et tidspunkt. Dermed var det åpenbart hvilket lag unge Gerard skulle holde med da fotballinteressen begynte å melde seg. Fra han var 10 år gammel ble han en del av La Masia og spilte for det velkjente 87-kullet til Barcelona med spillere som Lionel Messi og Cesc Fabregas. I ungdomsårene kunne man ofte se Piqué som defensiv midtbanespiller, selv om det raskt ble klart at kvalitetene hans gjorde seg vel så bra på midtstopperplass. 

En moderne midtstopper

Da han returnerte til Barcelona, gikk veien rett inn i førsteelleveren til Pep Guardiola. Sesongen 2008/09 spilte han hele 45 kamper for Barcelona, hvor han startet 44 av dem. Det unike med denne sesongen var allikevel den enorme suksessen Piqué og lagkameratene opplevde i alle turneringer, for det er vel få som ikke husker debutsesongen til Pep Guardiola hvor Barcelona vant alle seks troféene de konkurrerte om. Faktisk er det ganske unikt at Piqué gikk rett fra å nesten ikke spille i Manchester United, til å være fast inventar på et lag som vant absolutt alt. For i årene som fulgte fortsatte Barcelona å plukke troféer. Gjennom disse sesongene var Gerard Piqué en av verdens absolutt beste midtstoppere. Der Puyol var krigeren som var 100% kompromissløs, hadde Piqué litt mer klasse over seg i måten han løste midtstopperrollen på. Han var en spillende midtstopper som både kunne bryte ledd og slå millimeterpresise pasninger, og han var tryggheten selv med ballen i beina. Uansett hvilken posisjon han havnet i, hadde han full ro med ballen og så løsninger de færreste midtstoppere hadde turt å prøve på, og enda færre hadde klart å gjennomføre. Personlig husker jeg opptil flere ganger hvor Piqué har stått feilvendt nede med eget hjørneflagg, for så å begynne å trikse ballen og deretter banke den fremover i banen. I en situasjon hvor 99% av alle midtstoppere ville prøvd å klarere og håpet at ballen skulle treffe motspilleren og gå ut til kast, klarer Piqué å tenke større. På tross av at han aldri har vært den raskeste, tok han de aller fleste på rutine. I tillegg til hans defensive egenskaper bidro han ofte stort i det offensive spillet. Blant annet scoret han et enormt frekt mål i 6-2 seieren over Real Madrid i 2009. Alle disse egenskapene var ting som definerte Gerard Piqué gjennom hele karrieren og gjorde han til den suksessfulle spilleren han var. Resten av Barcelona-karrieren har de aller fleste bevitnet mens den utfoldet seg, så jeg skal ikke beskrive den i detalj. Men jeg tror det er riktig å si at da Puyol ga seg var det én mann som sto frem som Mr. Barcelona, nemlig Gerard Piqué. En bauta i midtforsvaret som ofte manglet en fullgod makker, men som alltid gjorde at forsvaret hang noenlunde på greip allikevel. Den evnen er veldig undervurdert, og mangelen på en god makker gjør nok at Piqué alltid vil vurderes bak spillere som Sergio Ramos, selv om jeg mener at de holder omtrent samme nivå. Gjennom oppturer og nedturer sto han alltid rakrygget og forsvarte emblemet. Og det hele resulterte i ganske mye sølvtøy til klubben i hans hjerte også.

Landslag

Det var ikke bare på klubblaget at Piqué nøt suksess. På Spania vant han VM i tospann med Puyol, mens han i EM i 2012 utgjorde et eminent stopperpar med Sergio Ramos. På tross av suksesssen med landslaget har forholdet hans med den spanske fansen alltid vært litt anstrengt. I Barcelona-sammenheng har nok Piqué vært den største forkjemperen av katalansk uavhengighet, med flere tydelige gester oppigjennom årene. Han flagger ofte med det katalanske flagget når troféer skal feires, han ytrer tydelig sin støtte til de katalanerne som kjemper for uavhengighet og han lar aldri muligheten gå fra seg til å understreke at han først og fremst er katalansk. Denne holdningen gjorde han dårlig likt blant den spanske fansen, som ved flere anledninger har buet og hetset han åpenlyst under kamp. Så kan man nok spørre seg selv hvorfor dette ikke skjedde med spillere som for eksempel Puyol, som også var pro-Katalonia. Mye av grunnen ligger nok i personligheten til Piqué. Han er en type som ofte kan drive mer eller mindre vennskapelig humor på andres vegne, og spesielt når det kommer til Real Madrid (og Espanyol). Dette kan inkludere å dra i gang Real Madrid-fiendtlige sanger på Camp Nou, «La Manita»-feiringen i El Clásico, å snakke om Real Madrid som «regimets klubb», til å gjøre narr av Ronaldo på pressekonferanser. Det er klart at alle disse provokasjonene ikke faller i god jord hos Real Madrid-fansen, som tross alt utgjør en betydelig andel av Spania-supporterne. Etter mange år med et hat/elsk-forhold, som i større og større grad ble til et hat-forhold, besluttet Piqué etter VM i 2018 å legge opp for landslaget. Ifølge ham selv var avgjørelsen i stor grad basert på at han følte det var mange som ikke vill ha han på landslaget. Det ble dermed en litt trist slutt på en ellers suksessfull landslagskarriere, hvor han fikk vise enda mer av bredden i forsvarsspillet sitt. 

Fra uromoment til president?

Hele Barcelona-karrieren til Piqué var preget av stor suksess, og han ble til slutt en av de mest rutinerte forsvarsspillerne i verden. På tross av dette økte kritikken mot han på slutten av karrieren. Mange mente at han var for treig, tok for stor risiko, og at han rett og slett hadde mistet det. På tross av at disse meningene begynte å komme opp i lyset flere år før han la fotballskoene på hylla, ble de mer og mer sanne ettersom årene gikk. Etter min mening var det bare den siste sesongen i klubben at Piqué tydelig ikke var god nok. Mye av kritikken som kom før dette er kritikk grunnet i spillestil, og uten denne spillestilen hadde han aldri vært så god som han var. Så å skulle kritisere han for dette mener jeg er en grov undervurdering av hvor betydningsfull og god Piqué har vært som fotballspiller. Mot slutten av karrieren følte han seg nok lenger og lenger unna klubben. Han fikk en lavere stjerne hos fansen, som tydeligvis hadde mistet all hukommelse og respekt for stjernespillere over natten. I tillegg skal han angivelig ha fått et kaldere og kaldere forhold til Messi, som er forståelig når man ser på hvor forskjellige disse to personlighetstypene er. Uansett hvor stor man er i Barcelona er det ingen god idé å havne på kant med Messi, for han vil alltid være større. Mange av disse tilfellene som er nevnt hittil viser tydelig at Piqué ikke er en mann alle skal like, men han er i det minste en mann som står for noe. Han står for noe, og han står for Barcelona mer enn noe annet. Han frir stadig til fansen som, selv om de ble mer og mer skeptiske til fotballspilleren, fortsatt elsket personen Gerard Piqué. Han sier fra seg lønn, forsvarer klubben utad, angriper Tebas, angriper Perez, hetser Real Madrid, hetser Espanyol. Han er rett og slett en ekte Barcelona-supporter. Og det er klart at han har baktanker med alle disse frieriene til fansen, for det har vært visst lenge at han ønsker å bli president i klubben på et eller annet tidspunkt. Som den gründeren og forretningsmannen han er, har jeg ingen tvil om at han greier dette før heller enn siden. 

El Presidente

Jeg anså kampen mot Inter i gruppespillet i Champions League, da han slapp ballen forbi seg og nærmest ga bort et mål, som spikeren i Piqué sin karriere. Da var han liksom ferdig som spiller på toppnivå for min del. Allikevel husker jeg at det stakk ordentlig da han annonserte at han skulle forlate klubben. 9x La Liga, 7x Copa del Rey og 3x Champions League er bare noen få av mange troféer Gerard Pique kan se tilbake på fra tiden sin i Barcelona. Allikevel oppsummerer han historien sin best selv, i avskjedsvideoen han publiserte da han annonserte at han skulle legge opp

Karrieren til Piqué handlet aldri om å bli tidenes beste forsvarsspiller, selv om han ikke var milevis unna. Det handlet alltid om å vinne for Barcelona og om hva som var best for klubben. Jeg tror at hvis Piqué noen gang blir president i Barcelona, noe jeg anser som nesten uunngåelig, vil han være blant de beste presidentene klubben har sett. Men inntil videre får vi vente på det og heller nyte tanken av den fantastiske karrieren han hadde. ¡Gracias Presidente!