Hyllest, oppsummering, le med og av. Her er mine tanker om Suárez:
Luis Suárez sine år i Barca fortjener mer enn én lusen artikkel, men jeg føler uansett behovet for å sette ord på tankene mine rundt hans tid i FCB og avskjeden han fikk på Barca TV+ (bak betalingsmur).
Italiensk mat og karantene uten Covid
Alle husker vel omstendighetene rundt da Suárez ble hentet fra Liverpool sommeren 2014 etter et mildt sagt dramatisk VM-sluttspill. Med et bredt smil fullt av italiensk pancetta ala Chiellini ble den urguayanske stjernespissen presentert på Camp Nou foran forventningsfulle fans. Han måtte riktignok vente et halvt år før han fikk debutere for Barcas A-lag grunnet kløen i gommene, men det ble tydelig fra dag én at han var på oppdrag for å snu den berømte kjerringa.
283 kamper ble til 198 mål (195 i følge enkelte) og 109 målgivende pasninger, samt ett rødt kort (to gule). Suárez er den eneste spilleren som har scoret fire mål i to kamper på rad i La Liga, han er også den eneste som har frarøvet de to kamphanene Messi og Ronaldo Pichichi (toppscorertrofeet) i La Liga siden 2008/09-sesongen hvor landsmannen Diego Forlán vant. Ser vi bort fra de to umenneskelige har Suárez vært La Ligas klart beste målscorer og angrepsspiller siden ankomsten og i rekordsesongen 2015/16 snittet han 1.14 mål pr. kamp, det høyeste snittet siden 1950-tallet. Det kan også argumenteres for at Suárez var enda bedre sesongen før.
Tilbakeblikk og kompleksitet
Hvis vi ser tilbake på hans tid i Blaugrana (fargene, dessverre ikke redaksjonen) dukker en del uttrykk og kallenavn opp i mitt hode; El Pistolero, El Uruguayo, Luisito, Haien, Feiten, Chewy Louie, Chewbacca, Hannibal the Cannibal osv. osv. Kjært barn har mange navn og selv om mange av Suárez’ kjælenavn opp gjennom har vært negativt ladede kan i hvert fall jeg si med hånda på hjertet at både mannen og ikke minst spilleren har en solid forankring i min personlige Barca Legends-bok. Oppførselen hans på banen preges ikke bare av Thoralv Maurstad-teatralske sprell eller assosiasjoner til matkjeden Jafs, men snarere et eksemplarisk vinnerhode som nærmest ofret alt for å vinne hver duell, hver andreball og hver kamp. Vi har til det uendelige rost Suárez for hans oppofrende presspill og innsatsvilje, noe som naturlig nok dabbet av i de senere årene, men det største for meg med uruguayaneren var det uforutsigbare sinnsyke som omtrent bare Suárez i hele verden kunne få til. Det var ikke ofte, for all del, men i sesong etter sesong skremte han vettet av motstandere bare ved å være på banen nettopp fordi man aldri kunne vite hva man fikk med Suárez. Han kunne være fullstendig udugelig i 87 minutter, virke sur og tung i beina og med en touch som var mer ambolt enn silke, før han plutselig piska inn et umenneskelig brassespark eller volley. Ingen kunne oppsøke trøbbel som Suárez i form, ja kanskje sett bort i fra Neymar da. Luisito vokste ironisk nok opp i Salto og ble senere en av verdens beste og mest anerkjente turnere på banen. Sprell og svalestup etterfulgte panisk veiving med armer og bein, kronisk kjefting og klaging på alle dommeravgjørelser inkludert de som gikk hans vei, samt litt lettantennelig knuffing og fjas. Mannen var for mange en klovn, men en hinsides fabelaktig dyktig klovn som innerst inne var mer seriøs enn de fleste.
Høyt og lavt
Av alle Suárez’ scoringer, målgivende og andre bidrag på banen er det vanskelig å plukke ut noen klare favoritter, det samme gjelder kamper. PSG og David Luiz i baguettsjappa før banenen i krysset er vanskelig å glemme. Dette samme er den sidelengs liggende volleyen mot både Athletic og Real Sociedad, den ereksjonsfremkallende chippen med curly fries i lengste kryss mot samme Real Sociedad i 2018 eller den sidelengs liggende volleyen mot Inter i fjorårets sesong? Er han verdens beste liggende volley-skytter?
Jeg husker også veldig godt kampen mot Las Palmas da Suárez så intenst ønsket å pådra seg et gult kort (tarjeta forzada) for å sone karantene ferdig før et toppoppgjør, da han harselerte, jøglet, taklet, handset, dro, sparket og drøyde tid, stadig mer desperat ettersom klokken tikket mot 90 minutter. Dommeren bare gliste og vinket spillet videre. Suárez lo også til slutt. For en fyr, for et glis og for en fantastisk spiller han har vært for Barca!
Ja jeg kunne lagt ut om hvordan han burde vært solgt sommeren 2017 eller senest 2018, eller fortalt om alle de grå hårene jeg har takket være gjentatte brenninger av alle sjansers mor, spesielt de servert av hovmester Messi i viktige kamper. Jeg kunne slaktet han for kroppsfasongen de senere sesongene selv om jeg er minst dobbelt så feit selv, eller jeg kunne høvlet over han for at han bare stoppet helt å score bortemål i Champions League for tre år siden. Jeg kunne klaget over at han valgte å gå til en direkte rival om både ligaplasseringer, CdR og CL når han først (endelig?) skulle forlate klubben, og jeg kunne saktens vært skuffet over at han forlater klubben for samme pris som Douglas, altså ei klinkekule og en kanelbolle. Og ja, jeg kunne vitset om at han trolig hadde glefset i seg kanelbollen på vei ut portene fra Camp Nou.
Takk Luis, din jævla legende
Nei jeg velger heller å se bort fra alt det negative når jeg oppsummerer hva Luis Suárez har betydd for meg som Culé og for Barca som klubb. I mine øyne tidenes beste Barca-9’er (ja foran Eto’o og resten) og forsåvidt også én av de beste 9’erne verden noen gang har sett. Han ofret alltid alt for sine lagkamerater og for klubben han elsket, ga av seg selv både på og utenfor banen og var alltid en strålende gentleman utenfor gressmatta. De smått åndssvake scoringene ut av intet, de hinsides latterfremkallende trege dybdeløpene (de siste par sesongene), den kronisk intense íveren etter å pådra seg gule kort for kjefting alltid etterfulgt av det bredeste gliset samt alle kampene han rett og slett reddet Barca. Ja det er DET jeg kommer til å sitte igjen med av minner. Og takk for det Luis, tusen takk. Du er nydelig, jeg digger deg og jeg kommer alltid til å digge deg. Du er større enn stor, du er en jævla legende!
