Gårsdagens fadese sitter fortsatt godt plassert i frontallappen som en blanding av proverbial fylleangst og hodepine. Ousmane Dembélé begynner å bli synonymt med hjernedøde beslutninger når det virkelig gjelder, men han står ikke bak mer enn knappe 3% av min frustrasjon. Hvorvidt Piqué, Busquets, Roberto og Alba er roten til alt vondt får vi diskutere en annen gang fordi dette innlegget handler ikke om enkeltspillere. Xavi og hans utvalgte kan skylde på uflaks, tøff trekning og marginale dommeravgjørelser så mye de vil, men under overflaten ulmer det noe langt mer alvorlig. Både på San Siro og Spotify Camp Nou sendte Barcelona utpå mannskap som på papiret er både på høyde med og bedre enn Inters lag, likevel blir vi fullstendig utklasset på taktikk, råskap og intensitet i begge matchene. Dette var ikke stang ut og tilfeldigheter, men en gjeng engstelige smågutter mot harde mannfolk. Slik har det vært hver eneste sesong i Champions League siden Roma-fadesen, og det mest skremmende er at det foreløpig ikke er gjort én eneste endring eller justering for å imøtegå dette sjokkerende opplagte hinderet. For meg blir det en systemsvikt så grov at jeg ville vurdert å si opp Laporta på dagen og samtidig true Xavi med det samme om de ikke tar seg en solid runde med introspeksjon og faktisk evner å legge fra seg stoltheten sin.

Barça er per dags dato mange år (vi snakker minimum fem, kanskje ti?) unna å være i toppen av CL-skorpa igjen slik klubben driftes nå, og dette er helt uavhengig av økonomi og spillermateriale. Sannheten er at Barça kunne tatt opp lån herfra til Messier-51-galaksen (google it) og handlet inn Hakimi, de Ligt, Cancelo, Silva, Kanté, Mbappé og Musiala, men vi hadde ikke vært noe nærmere CL-trofeet. Selvsagt spiller relasjonelle ferdigheter en rolle, det samme gjør kontinuitet og skadesituasjonen, formkurve og flyt osv, men (og dette er et enormt stort MEN) Barça er ikke sterke nok mentalt til å takle motgang. Ikke engang mangel på fremgang takler de. FC Barcelona har blitt selve bildet på det å rakne når det gjelder, altså det stikk motsatte av for eksempel erkerivalen i Madrid. Vi mangler det absolutt mest essensielle og grunnleggende når det gjelder å vinne i utslagskonkurranser, nemlig vinnermentalitet. Dette er noe jeg mener Barça ikke har hatt siden Guardiolas tid, men vi hadde Messi. Messi alene sørget for CL-triumfen i 2015 (med MSN) og samtlige ligagull Barça har tatt i den perioden, samt en rekke CdR-titler. Det er først nå vi begynner å ane konturene av hvor stor, hvor hinsides ENORM den lille Guden var/er. Selv med Messi (tidenes soleklart beste idrettsutøver) på laget klarte vi ikke å knekke CL-koden. Som ensomt lokomotiv der fremme ble det for tynt i en konkurranse hvor råskap, integritet, baller, flaks og desperasjon er det eneste som vinner titler, ikke tekniske ferdigheter eller trekantspill.

Ikke lenger kirsebær med de beste:

Barça er forbigått på alle områder av mer enn 30 andre lag i Europa noe som da helt riktig og ganske så beskrivende medfører at vi hører hjemme i Europa League og ikke Champions League. Vi er ikke lenger overlegne teknisk eller pasningsmessig, ei heller er vi topp 50 i verden på aggressivitet og ståpåvilje. Vi har en taperkultur i veggene på Camp Nou som ikke enkelt lar seg ristes av uten drastiske endringer og viljen til å være selvkritisk på de rette punktene. Det nytter ikke å grave hodet i sanden og skylde på alt mulig annet når løsningen er så klinkende opplagt og innlysende. Man må satse på det mentale. Personlig håper jeg de neste 10 signeringene er psykologer, mentale coacher, livsstilsveiledere osv. før man i det hele tatt vurderer å hente flere spillere. Er dette det eneste som skal til? Nei, selvsagt ikke, men det er selve fundamentet og brette alle puslebrikkene skal ligge på, og uten det er det nytteløst å lete desperat etter brikker med rette kanter på. Xavi har en rekke gode egenskaper som person, blant annet et imponerende overblikk og en analytisk hjerne. Kan han nå bruke denne til å innse at de desperat trenger profesjonell hjelp, og ikke som et tilbud, men som et krav? Og evner Laporta å tenke lenger enn neste pressekonferanse, egen popularitet og hvordan utstråle mest mulig pondus? Dette vil kreve usynlig drittjobb over tid, som trolig ikke vil gi avkastning før tidligst neste sesong, men det er utopi å tro at verken Laporta eller Xavi sitter utrygt frem til da. Så hvorfor ikke finne fundamentet før man bygger luftslott med stjerner vi ikke har råd til?

Nå står El Clásico for tur førstkommende søndag, en match som alltid lever sitt eget liv. En kamp som sannsynligvis vil gi vinneren en liten boost i kampen om seriegullet, men tittelen kan ikke vinnes nå før jul, kun tapes. Det er derfor viktig at Barça kommer seg tilbake på vinnersporet og forsøker skvise flest mulig poeng ut av den sure sitronen frem til VM-pausen. I mellomtiden skal jeg forsøke etter beste evne å tone ned negativiteten, oppgittheten, frustrasjonen og ropet om hjelp, og samtidig støtte de som går utpå matta og sannsynligvis prøver sitt beste under de forutsetninger de har for å lykkes. Det blir litt som å spille bowling med baller laget av keramikk, men det er jo lov å håpe. Europa League får vi ta til våren.