OM DU HADDE SPILT I HIMMELEN

Forord

Historien om Lionel Messi begynner omtrent slik:

Han ble født den 24. juni 1987 i Rosario, Argentina. Der vokste han opp med sin mor og far, Celia og Jorge, i tillegg til storebrødrene Rodrigo (eldst) og Matías. I 1993 kom lillesøsteren Maria til verden.

Messi viste tidlig at han hadde et helt spesielt talent for fotball. Salvador Aparicio var den første som satte ham på en fotballbane. Ifølge ham var Messi så liten at han ikke greide å skyte ballen. Derfor driblet han den i stedet i mål.

I de kommende årene viste det seg at Messi ikke vokste naturlig som andre barn. Ti år gammel fikk han diagnosen veksthormonmangel. Familien hans hadde ikke råd til å betale for behandlingen. Verken Newell’s Old Boys, Messis daværende klubb, eller storklubben River Plate sa seg villige til å bistå. I år 2000 kom Barcelona på banen.

Resten av historien kjenner du. Den handler i store trekk om en klubb som tok talentet hans på største alvor, og som lot ham få lov til å utfolde seg på ungdomslagene før han ble god nok til å spille for A-laget. Men først og fremst handler historien om Messi om en fotballspiller som sprengte grenser. Grenser de færreste trodde var mulig å krysse.

Denne teksten handler imidlertid ikke om Messis historie i tradisjonell forstand. Den kan du lese overalt ellers. Denne teksten handler om hvordan Messi har påvirket mitt liv, og hvorfor jeg har jeg latt meg begeistre så veldig for ham. Dette er min historie om Lionel Messi.

Kjærlighet for fotball

La meg presentere meg selv. Jeg vokste opp i Nordkisa, ei lita grend i Ullensaker, omtrent ei mil utafor Jessheim. Vi var bare åtte gutter i klassen. De fleste av dem var bilinteresserte. Sånn var det bare. En bygdegreie, tror jeg. Selv brydde jeg meg ikke en døyt om biler. Jeg var fotballinteressert. Eller … jeg var fotballgal.

Altoppslukende, lidenskapelig opptatt av fotball.

Som oftest spilte jeg alene på løkka. Jeg tok med meg sekk, med matpakke og drikke, skriveblokk og penn.

Jeg blir varm i kroppen av tanken på den tida. Kanskje du har noe sånt, du også. Et kjært minne fra barndommen som du bærer med deg resten av livet. De stundene jeg hadde på løkka i den perioden, var min barndom på sitt beste. Det er rett og slett noe av det fineste jeg har.

Der borte i ensomheten – den vidunderlige ensomheten – spilte jeg VM og Champions League til det ble mørkt. Bestefar hadde skåret opp plankebiter som jeg hadde skrevet sponsornavn på. Pirelli, Nike, MasterCard (les: reklameskilt). Jeg førte opp resultater fra «kampene» jeg spilte, gjennomførte trekninger, og så videre.

Noen ganger lekte jeg at jeg var ett lag gjennom flere sesonger. Trenere og sportsdirektører kom og gikk, store stjerner ble hentet for svimlende summer, unge, fiktive spillere kom opp fra akademiet.

Andre ganger hendte det at jeg var én spiller gjennom en hel karriere. Jeg kunne leke at jeg var den samme spilleren i ukesvis, og jeg elsket det.

Pelé, Maradona og Alejandro Álvarez

I barndommen hadde jeg en stor fascinasjon for hvem som egentlig er tidenes beste spiller. Jeg spurte de voksne, men fikk ymse svar. Ingen av mine foreldre kunne noe om fotball. Kontaktlæreren min sa det var Cantona, men etter hvert skjønte jeg hvorfor. Så fikk jeg høre om Pelé og Maradona, og den evige duellen dem imellom som aldri ble avgjort (ikke engang FIFA greide å ta et standpunkt da de kåret århundrets spiller i 2000).

Mitt store forbilde da jeg var liten var Ronaldo Fenômeno. Indirekte var det på grunn av nettopp ham at jeg fant veien til Barcelona. Ronaldo og Rivaldo var nemlig de to store stjernene på det brasilianske landslaget, som jeg fulgte tett under VM i Frankrike i 1998. Derfor ble Inter og Barcelona mine lag.

«Var Pelé og Maradona bedre enn Ronaldo?», spurte jeg.

Jeg leste fotballbøker og så videoklipp fra gamle dager. De spilte så rart. Ofte vandret de bare med ballen. Når de først økte tempoet, galopperte ballen bortover det humpete gressteppet. Shortsene var kortere og frisyrene var lengre. Scoringsfeiringene var så rare. Ingen Fortnite-referanser, bare pur glede.

I VM 2002 var Ronaldo kronen på juvelen for det brasilianske landslaget. Brasil ble verdensmestere og Ronaldo ble toppskårer med åtte mål. I finalen skåret han begge målene da Tyskland ble slått 2-0.

Men Ronaldo nådde aldri opp til Pelé og Maradona, selv ikke etter at han ble den store helten i VM 2002.

De eneste som klarte å passere Pelé og Maradona, var faktisk spillerne jeg selv skapte på løkka.

Spesielt godt husker jeg en karriere jeg diktet opp om en spiller som jeg ga navnet Alejandro Álvarez. Álvarez var en kort, hurtig, driblesterk og teknisk spiller. Selv var jeg en lang laban, en tanksenter à la Jan Koller, mens jeg drømte om å være som disse små, kvikke søramerikanerne med elegant ballbehandling og eksplosivt rykk.

Álvarez var en sånn spiller. Likhetstrekkene mellom Álvarez og han som i virkeligheten skulle passere Pelé og Maradona noen år senere var slående. Begge var argentinske, født i Rosario, og begge var vinger med stor eksplosivitet og et utpreget driblerepertoar.

Forskjellene var at min spiller begynte karrieren i Rosario Central, ikke i Newell’s Old Boys, og at min spiller tilbragte noen sesonger med Inter i Italia før han dro videre til Barcelona. Min spiller var også fysisk sterkere. Som en argentinsk utgave av Wayne Rooney eller Xherdan Shaqiri.

Likevel var han neppe like god. Historien om Alejandro Álvarez var nemlig ingen science fiction-fortelling.

Første artikkel på norsk

Dagbladets Viggo Ravn var den som skrev de første ordene i riksmedia om Messi på norsk. Artikkelen er datert 20. juli 2005, og overskriften lyder som følger: «Nå er ekspertene enige. Her er den nye Maradona».

Bakgrunnen for artikkelen var Messis vanvittige prestasjoner i U20-VM. Der ble Messi verdensmester, han ble utnevnt som turneringens beste spiller og endte som turneringens toppskårer.

Hovedpersonen selv forholdt seg rolig til oppmerksomheten, slik han bestandig gjorde – da og senere.

– Jeg prøver å late som om det ikke skjer. Anerkjennelsen er deilig, men også flyktig.

Sammenlikningen med Maradona ristet han på hodet av.

– Det er for mye. Diego var den aller beste, jeg har akkurat begynt. Jeg prøver bare å ha det gøy, gjøre tingene så bra jeg kan, og simpelthen bare spille.

Bare noen uker etter U20-VM, fortsatt kun 18 år gammel, fikk Messi spilletid i det årlige Joan Gamper-oppgjøret. Juventus var Barcelonas motstander for anledningen, og Messi gjorde sterkt inntrykk på Juventus-spillerne. Også lagets manager, Fabio Capello, ble mektig imponert.

– Jeg har aldri noensinne i løpet av mitt liv sett en spiller med så høy kvalitet, og så mye personlighet, i så ung alder. Spesielt med tanke på byrden det er å bære en trøye med så tung symbolikk og tradisjonell forankring som Barcelonas.

Tidenes beste?

Høsten 2005 var jeg 16 år gammel, og hadde nylig startet på videregående. Av mange Barcelona-kamper jeg så den høsten, husker jeg spesielt godt kampen mot Racing Santander. Jeg visste ganske mye om Messi fra før; jeg hadde sett ham spille flere ganger tidligere, jeg hadde lest mye om ham og jeg hadde brukt ham flittig på dataspillet Football Manager. Men i løpet av akkurat denne kampen ble jeg fullstendig bergtatt av den lille argentineren med nummer 30 på ryggen. Spillestilen hans var helt unik. Han hadde så utrolig mange berøringer på ballen, uten at den beveget seg særlig langt fra foten. Han beveget seg i så trange rom at det kunne virke som at han løp under beina til motspillerne sine, taktomslaget og tyngdeoverføringen savnet sidestykke. I tillegg skåret han et helt spesielt mål, en klassisk signaturskåring à la Messi. Med ballen i beina stormet han oppover høyresiden i stor fart, før han gjorde en brå retningsforandring og skar innover i banen, rett på utsiden av 16-meteren, før han sendte ballen sømløst forbi keeper. Avslutningen var ikke særlig kraftfull, men den var pinlig presist plassert. Han nærmest sentret ballen i mål. Timingen var perfekt. Han kunne ikke skåret om han hadde vært et millisekund for sent, eller for tidlig, ute.

Litt etter scoringen entret moren min stua, der jeg satt med store øyne og fulgte min nye favorittspiller. Neste gang Messi fikk ballen, sa jeg til Mamma: «han der tror jeg kommer til å bli tidenes beste fotballspiller».

Tidenes beste fotballspiller.

Det kunne blitt feilslått, slik spådommer om fotballspillere i den alderen som regel blir. Alle skadene han skulle pådra seg den kommende tiden kunne tross alt endret hele historien.

Men at det var noe helt spesielt med denne langhåra guttungen fra Argentina var et faktum. Det var noe alle kunne se, fotballinteresserte eller ei. Det var nesten som om det stod skrevet i stjernene. Alt som skjedde den kommende tiden kunne faktisk tyde på nettopp det.

I mars 2007 ble Lionel Messi den yngste spilleren til å skåre i et El Clásico-oppgjør, bare 19 år gammel. Litt senere i samme kamp ble han den yngste til å skåre hat trick. I april, i en cupkamp mot Getafe, rekonstruerte han fotballhistoriens kanskje mest ikoniske mål; Maradona-raidet mot England i VM 1986. I juni skåret han med hånda mot byrivalene Espanyol, også det mistenkelig likt Maradonas skåring med «Guds hånd» i det nevnte oppgjøret mot England.

Dagen etter dribleraidet mot Getafe ble Messi intervjuet av Barça TV, hvor de viste ham det som var blitt skrevet i avisene. For eksempel var Madrid-baserte Marca sin overskrift «Messidona».

Messi, som på dette tidspunktet enda ikke hadde fylt 20 år, ble spurt: Når du leser det her, hva tenker du?

– Vel, jeg er jo selvfølgelig veldig glad for måten det skjedde på. Samtidig må jeg være mer fokusert enn noensinne. Diego er Diego. Kanskje det var et mål som lignet, men det tilhører fortiden nå. Det kommer en ny kamp snart, og det er den vi må tenke på. Vi har masse å spille for [resten av sesongen].

Allerede på denne tiden hadde Messi for lengst rukket å bli en av verdens beste spillere. Han var i ferd med å skyve selveste Ronaldinho ned fra tronen i Barcelona – spilleren som bare ett år tidligere var blitt ansett for å være verdens beste fotballspiller. Så kom Pep Guardiola.

Med Guardiola forsvant Ronaldinho, og Messi overtok brasilianerens draktnummer – trøye nummer 10. At den moderne fotballens mest revolusjonerende trener fikk den beste og mest talentfulle spilleren under sine vinger, må ha føltes som juks for de andre. Men for oss som allerede hadde begynt å anlegge et åndelig forhold til Messi, var dette skjebnen.

For oss som elsket det vakre spillet var det aldri morsommere å følge med, enn akkurat i denne perioden. I Guardiolas første sesong, den hvor Barcelona vant alt som vinnes kan, bodde jeg fortsatt på gutterommet i Ullensaker. På denne tiden jobbet jeg og sparte opp penger til en jordomseiling.

Tidenes beste!

Under Guardiola tok Messi et steg videre i sin evolusjon som fotballspiller. Han gikk fra å være en eksplosiv, dribleglad innover-ving til å bli en notorisk målskårer. Med Messi mer sentralt i banen kunne det defensive ansvaret i laget pålegges andre, mens Messi fullt og helt kunne konsentrere seg om det han kunne best – drible, tilrettelegge og skåre. En ny rolle ble født – den falske 9-errollen. Vel, når sant skal sies kom denne rollen til syne allerede på 30-tallet gjennom østerrikske Matthias Sindelar og deres såkalte «Wunderteam», men Messi sin utøvelse av rollen var ny. Helt unik, faktisk.

I det første halvåret av 2010 reiste jeg rundt i verden som backpacker, og det å følge Barça var like selvfølgelig i det store utland som hjemme på gutterommet.

Den 6. april 2010, dagen før min 21-årsdag, satt jeg i en bar i storbyen Rio de Janeiro, i påvente av returoppgjøret i Champions League-kvartfinalen mellom Barcelona og Arsenal. Den første kampen i London hadde endt 2-2, og Barcelona var favoritter på forhånd.

Engelskmennene tok føringen allerede før det hadde gått 20 minutter ved en 22 år gammel Nicklas Bendtner. Etter dette tok Barcelona fullstendig over, anført en eksepsjonelt god Lionel Messi. Du husker kanskje kampen, du også. Den lille trollmannen fra Rosario, som også var 22 år på dette tidspunktet, skåret alle målene da Barcelona snudde kampen og til slutt vant 4-1.

Det var etter denne kampen jeg konkluderte med at Messi allerede var tidenes beste fotballspiller. Jeg husker at jeg traff en nordmann den kvelden, og at vi diskuterte nettopp dette. Han var uenig. Han mente at historiens beste fotballspiller var Zinedine Zidane. Jeg skulle likt å vite hvilket standpunkt han ville tatt i dag.

Arsenals daværende manager, Arsène Wenger, sa etter kampen at Messi var den beste spilleren i verden med klar margin.

– Han er som en PlayStation-spiller. Han kan utnytte hver minste lille feil vi gjør.

Det inngår i konteksten at Wenger alltid har vært en kollektivist, som blant annet har vært en innbitt motstander av individuelle kåringer. Personlig har jeg ikke registrert at Wenger har kritisert individuelle kåringer én gang etter at han møtte Messi.

Mens Guardiola ledet Barcelona vant laget omtrent alt de stilte opp i. Messi var ledestjernen som aldri sluttet å overraske. De uforglemmelige øyeblikkene er for mange til at de kan ramses opp. Men alltid virket det som at Messi gjorde akkurat som han ville. Som da han han sendte Barcelona til Champions League-finalen med to mål mot erkerivalene Real Madrid. Det ene et soloraid av så høy kvalitet at det er vanskelig å beskrive.

Eller da Pep Guardiola stod på sidelinjen på Camp Nou for siste gang, mot byrivalene Espanyol. Barcelona vant kampen 4-0. Messi skåret alle målene. Det siste feiret han ved å løpe bort til treneren sin, trykke hånden hans og omfavne ham. Som at Messi visste at akkurat det målet var det siste han ville skåre i den kampen, det siste han ville skåre med Pep Guardiola på Barça-benken.

Pelé? Maradona? …Cristiano? Glem det.

Våren 2013 kjøpte jeg min nåværende leilighet i Oslo. I den stua fortsatte mitt forhold til Messi og Barcelona. I begynnelsen da jeg bodde der fikk jeg oppleve det som skulle vise seg å bli den dårligste sesongen i Messis karriere. Ulykkesåret 2013 var nemlig et år preget av mye skader, og han kom ikke i skikkelig form før etter VM året etterpå. Jeg husker veldig godt kampen hvor Barcelona slo Real Madrid 4-3 på Santiago Bernabéu den våren. Messi skåret tre mål, men spilte langt under forventet standard. Sannsynligvis forteller det aller mest om standarden hans.

I serien «Matchday» (2019), som handler om Barcelonas sesong i 2018/19, tok en av episodene for seg Barcelonas kamp mot Atlético Madrid. Der ble Messi intervjuet om den gangen seriegullet glapp i seriefinalen mot nettopp Atlético Madrid på Camp Nou, våren 2014.

– Det året kan man egentlig glemme, sa Messi.

Messi skåret 41 mål og leverte 14 målgivende pasninger på 46 kamper for Barcelona i 2013/14-sesongen. For Messi kan et sånt år glemmes.

Messi que un club

Etter VM i 2014 kom Messi tilbake i godt gammelt slag, og var kanskje bedre enn noensinne. Barcelona vant trippelen for andre gang i 2015, som første klubb i historien. Det var da nedturen startet, altså klubbens nedtur. Josep Maria Bartomeu ble valgt som president rett etter Champions League-finalen. Samtidig forlot Xavi Barcelona og Europa. To år senere dro Neymar til Paris. Iniesta bega seg ut på siste dans den påfølgende sesongen, men så forsvant han også. Barcelona brukte over én milliard euro på spillerkjøp mens Bartomeu satt ved roret, uten å forsterke laget. Mens Gerard Piqué, Jordi Alba, Sergio Busquets og Luis Suárez ble eldre og – nesten uten unntak – dårligere for hver sesong.

Samtidig tok Messi et nytt steg i sin evolusjon som fotballspiller. For hver sesong som gikk falt han lengre og lengre ned i banen. Han ble en ren 10-er, mye for å kompensere for fraværet av Xavi og Iniesta. Han ble beskrevet som en «quarterback» av enkelte. Uten ball plasserte Messi seg foran, enten til høyre eller sentralt helt fremme i banen, mens med ball hentet han ofte kula nede på egen banehalvdel. Messi hadde en fri rolle stort sett gjennom hele karrieren, både på junior- og seniornivå. I sin siste fase som fotballspiller lignet han mer på en midtbanespiller enn en angriper. At han klarte å tilegne seg så vanvittig mange målpoeng er desto mer imponerende med tanke på dette.

I tillegg ble han kanskje den råeste dødballspesialisten verden har sett. Jeg vokste opp med David Beckham, Siniša Mihajlović og Juninho Pernambucano på TV-skjermen, men også på dette området holdt Messi historisk høy standard. En periode utgjorde Messi faktisk en større trussel på frispark enn på straffespark. I 2013, da Messi vartet opp med et kremmerhus av et frispark mot erkerivalene Real Madrid, satt Rob Palmer og Gerry Armstrong i kommentatorbua for Sky Sports. Under reprisen forsøkte sistnevnte å sette ord på det han hadde sett.

– La oss ta en titt på det her. Det er fra 30 meter, minst. Ballen stryker utsiden av muren, før den treffer innsiden av lengste stolpe… (pause) Det der er verdensklasse!

Gerry Armstrong ble raskt korrigert av sin kollega.

– Det er Messi–klasse. Det er over verdensklasse, Gerry

El Capitán

Da Andrés Iniesta forlot Barcelona tok Messi over kapteinsbindet. Ansvarsfølelsen forandret presentasjonsformen. Messi gikk fra å være en blyg og beskjeden gutt til å bli en leder, nærmest som en supporter av klubben utad. Foran sin første sesong som kaptein grep han mikrofonen, og innrømmet gladelig begjæret etter å oppnå suksess i Champions League. Egenhendig tok han klubben til Anfield, der Liverpools mirakel skjedde – det som kanskje var Messis tyngste opplevelse som Barcelona-spiller. Selv om det heller ikke denne gangen var hans feil.

Lederegenskapene til Messi var gjenstand for kritikk i store deler av karrieren. Han var ingen Maradona, ikke engang en Javier Mascherano, og hvert fall ingen Puyol. Vel, kanskje ikke. Men Messi var en culé. Med støyen som utspilte seg i korridorene på Camp Nou begynte Messi etter hvert å male med bred pensel. Han kritiserte styret, rettmessig vil mange hevde, og han dukket oftere opp i intervjusonen – med det senyera-fargede kapteinsbindet rundt armen.

Da Messi vant Copa América så man det enda tydeligere. Under straffesparkkonkurransen i semifinalen mot Colombia, var Messi den første som gikk opp og tok straffe for Argentina. Han skåret kontant. Etterpå gikk han rett bort til sin keeper Emi Martínez, og ga ham noen velvalgte ord. Han skrek til de colombianske spillerne da de bommet, og han jublet hemningsløst da de argentinske skåret. Rodrigo De Paul brant sin straffe, men fikk raskt Messis arm rundt seg. «Dans! Dans nå!», ropte Messi da Yerry Mina bommet, med henvisning til Minas skåringsfeiring tidligere i mesterskapet. Messi viste et killerinstinkt som ville vært utenkelig å se for seg bare noen år tidligere.

Slutten

Ved inngangen av 2020 haglet kritikken mot Bartomeu og hans regime, ikke minst fra Messi. Den påfølgende sommeren annonserte Messi offentlig at han ville forlate klubben. Manchester City var klare for å punge ut for argentineren, men Bartomeu nektet. Blant alle skamplettene på hans vakt, ville det å miste Messi være den aller største. I kjølvannet av alt dette gikk Bartomeu-regimet av. Personlig mener jeg at Messi skal ha en stor del av æren for at den prosessen ble fremskyndet. Som ny president valgte Barcelona-supporterne igjen Joan Laporta.

Klubben Laporta tok over lå i ruiner. Alle visste at det stod dårlig til, men hvor dårlig var det de færreste som visste – angivelig ikke engang Laporta selv. Han maktet å overtale Messi til å bli værende, men på grunn av klubbens økonomiske uføre var det umulig å beholde ham. Barcelona hadde satt seg i en situasjon hvor de ikke hadde råd til å signere en spiller som allerede var i klubben, som attpåtil var verdens beste. Selv George Orwell ville hatt problemer med å skrive noe tilsvarende dystopisk.

Undervurdert

Da Sid Lowe skrev boka «Fear and lothing in La Liga» intervjuet han en rekke personer som hadde figurert i ligaens historie. Blant annet de som hadde spilt med og mot Real Madrid-legenden Alfredo Di Stefano.

– Alt du har hørt om ham er feil.

– Han var mye bedre.

Det har blitt sagt at Pelé var den fremste fiolinisten, mens Di Stéfano var hele orkesteret. På en slik høyverdig måte omtales ofte fotballspillere, kanskje i et forsøk på å guddommeliggjøre det kunstneriske aspektet ved sporten. Når det gjelder Messi, sliter jeg med å finne ordene som dekker hans kolossale storhet. Pep Guardiola sa det ganske enkelt;

– Ikke skriv om ham, ikke forsøk å beskrive ham. Bare se ham spille.

Messis kvaliteter gjorde ham selvsagt forgudet og beundret, men de vaksinerte oss også for hans prestasjoner. At han var så spektakulær i hver eneste kamp, gjorde rett og slett at vi ikke forventet mindre heller. I forkant av VM 2018 skrev den norske samtidsforfatteren Aslak Nore en artikkel i Dagens Næringsliv, hvor han konkluderte med at Messi er dypt undervurdert.

Jeg siterer:

«Kvaliteten på en offensiv fotballspiller vurderes etter tre hovedkriterier. En spillefordeler av typen Xavi eller Zidane dirigerer med overblikk og åpner motstanderens forsvar med forløsende pasninger til den kreative og uforutsigbare dribleren – Garrincha eller George Best fra gamle dager, Arjen Robben fra vår tid – som igjen skaper ubalanse og serverer den komplette målskåreren: en Gerd Müller, Ronaldo, Cristiano.»

Videre hevdet Nore at Messi var best på alle tre parameterne. Lionel Messi er rett og slett den beste målskåreren, tilretteleggeren og dribleren i historien, ifølge ham. Nore skrev videre:

«Foreløpig konklusjon er derfor at Messi er en dypt undervurdert fotballspiller. Bredden i hans begavelse er så kolossal, og stabiliteten i prestasjonene så formidabel, at kvaliteten hans er vanskelig å fatte. Det er som å titte opp på stjernehimmelen. Vi fornemmer størrelsen, men klarer ikke å begripe dimensjonene.»

Magiske Messi-mål

Også estetisk var Messi i særklasse. Hadde du listet opp de tjue vakreste målene du har sett ville du sannsynligvis gitt Messi en fjerdedel av plassene, minst. Kanskje Dennis Bergkamp og Zlatan Ibrahimović kunne tatt noen plasser, men også her ville Messi vært enestående suveren. Det nevnte solo-raidet mot Real Madrid i Champions League-semifinalen 2011 er målet jeg personlig holder høyest, mye på grunn av anledningen – målet da Sergio Busquets noterte seg for kanskje tidenes mest skamløse assist. Ellers var nok soloraidet hans mot Athletic Club enda mer teknisk krevende. Ingen av disse målene kunne noen andre enn Messi selv gjennomført. Dessuten pensjonerte han Jerôme Boateng med en sylfrekk skåring i Champions League-semifinalen mot Bayern München i 2015. Også Manuel Neuer måtte re-starte karrieren etter å ha blitt overrumplet av Messi sin eminente chip, som sågar ble servert med høyre fot. Uten å påstå at Neuers og Boatengs «set-backs» hadde noen direkte sammenheng med Messis kunstoppvisning, liker jeg å tro det.

Om du hadde spilt i himmelen

Personlig kommer jeg alltid til å elske fotball, slik jeg har gjort siden jeg forelsket meg i sporten da jeg spilte VM og Champions League på løkka for over tjue år siden, mens jeg var omgitt av Bestefars hjemmesnekrede reklameplakater. Da jeg selv skapte de store fotballfortellingene, og selv drømte om å bli en av de store.

Men sorgen over å ha aldri få se en spiller som Messi igjen, vil vedvare resten av mitt liv.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev:

– Sterkere er den kjærlighet som vekker av lengsel enn den som holder våken av minner.

Etter Copa América-finalen i 2016 ga Messi seg på landslaget for en kort periode. Det utløste det landesorg i Argentina. Folk tok til gatene og nærmest krevde sin kaptein tilbake.

– Å ha verdens beste spiller uten at han spiller for landslaget vårt, vil være fullstendig bortkastet. Jeg kan ikke forestille meg det. Jeg vil ikke engang tenke på det, sa én argentinsk fan.

En annen tok det enda lenger.

– Messi, om du hadde spilt i himmelen, ville jeg dødd bare for å se deg spille.

Når jeg ligger på dødsleiet, om jeg får oppleve noe sånt, tror jeg at den vesle argentineren kommer til å streife tankene mine i noen grad. Han er en syntese av den beste filmen jeg har sett, den vakreste låta jeg har hørt og den mest fantastiske boka jeg har lest.

Før den tid kan det hende at det blir jeg som snekrer reklameplakater til mitt barnebarn, som kanskje undrer seg over hvem som egentlig er tidenes beste fotballspiller…