310406098_600846658445410_7929287790827634287_n
Nyheter

Stemmen på Camp Nou har stilnet

7

Den velkjente stemmen på Camp Nou, som tilhørte pensjonisten Manel Vich, har dessverre stilnet.
Vich døde fredag 29. april i en alder av 78 år, etter kort tids sykeleie. På grunn av helsetilstanden var ikke Vich i stand til å fylle speakerrollen under Barças forrige hjemmekamp mot Sproting. Én uke senere døde katalaneren.
Teksten under er hentet opp fra vårt arkiv, og ble første gang publisert i PBDNs medlemsblad Blaugrana utgave #2.
* * *
Navnet er Manel Vich, og stemmen tilhører den 75 år gamle speakeren som har tilbrakt nær en mannsalder på Camp Nou, og som alltid starter sin opptreden med setningen: «Bona nit i benvinguts a l’estadi [God kveld og velkommen til stadion].»

Karrieren ble et faktum før den tidligere lokale radioreporteren selv visste ordet av det, og det hele startet på Barças tidligere arena, Les Corts, en vakker dag tilbake i 1956 – året før Camp Nou skulle stå ferdig bygd.
På den tiden fantes det nemlig ingen faste rutiner for hvem som skulle ta seg av å snakke til det fremmøtte publikummet – være seg verken om minneord eller lagoppstillinger, bytter og den slags. En tilfeldig katalaner tok seg av den ene kampen, mens en annen fikk oppgaven den andre kampen. Slik gikk det for seg – i velkjent «matí, matí [mañana, mañana]»-stil, må man kunne si – helt til personalsjefen på Les Corts, som nok hadde sett seg lei av å jakte etter speakere annenhver uke, traff den da 18 år gamle gutten ute på plassen foran Les Corts.
Nå, som pensjonert selger av barneklær, har den snille bestefaren annonsert startoppstillinger og resultater nesten uavbrutt i snart 57 sesonger. Den trofaste Barça-supporteren har bare skulket jobben – som det jo etter hvert har blitt – ved tre anledninger. To ganger da han måtte gjennomgå en kreftoperasjon, og den siste da hans datter giftet seg. Gyldig fravær kalles det.
Selv om speakerrollen har blitt som en jobb for senyor Vich å regne, har han ikke mottatt en eneste pesetas for innsatsen han har lagt ned. Tanken på å skulle «belønnes» for å avse sin mørke røst til de fremmøtte culés har aldri streifet ham.

– Jeg har aldri bedt om noe, og jeg har heller aldri blitt tilbudt noe, men jeg har i stedet fått noe som ikke kan sammenlignes med penger. Mange gode og sanne venner i form av både presidenter, direktører og spillere. Ting som er ubetalelige, fortalte Vich, som tidligere har fått dedikert et Ronaldinho-mål til seg.

Riktignok har hans prisverdige innsats ikke gått upåaktet hen. Blant annet fikk han av Joan Laporta & co. en velfortjent hedersutmerkelse med tilhørende markering på sitt 50-årsjubileum som speaker i 2006, og Vich har ellers en rekke frynsegoder som enhver culé bare kan drømme om. Han har hatt gleden av å bli kjent med utallige klubblegender som Kubala, Cruyff, Koeman, Stoichkov, Romario, Rivaldo og Ronaldhino.
Spesielt sistnevnte er fortsatt en god venn. Alle har de kommet og gått for rekordsummer, mens mannen med det snart femti år gamle socinummeret har blitt ved sin lest. Vich har vært med på mange minneverdige opplevelser, men den stolte katalaneren husker spesielt godt to historiske hendelser, som begge fant sted i 1992.
Først da han dro sammen med laget til Europacup finalen på Wembley, hvor han på den mektige stadion stolt leste opp den katalanske lagoppstillingen, som senere på kvelden skulle overliste Sampdoria (1–0) og ta hjem den første Europacup-pokalen. Det hele foran over 70.000 publikummere.
Vel hjemme i Barcelona og fortsatt i seiersrus — det samme året, da han som speaker under Sommer-OL på hjemmebane, formidlet det katalanske språket for første gang til en hel verden. «Fantastiske og uforglemmelige øyeblikk som alene gjør det verdt å leve,» har pensjonisten fortalt.
Man forstår bedre hvorfor når den samme mannen, som så mange andre i sin tid, opplevde å bli undertrykt av Franco-regimet, og som regelrett ble nektet å snakke katalansk foran sine egne tilhørere på Catalonias egen festning – selveste Camp Nou.
På spørsmål om hvor lenge han har tenkt å fortsette i rollen, har Vich vært tydelig.

– Så lenge Gud vil, og klubben tillater meg, så har jeg ikke tenkt å gi meg frivillig. Hvis de forteller meg at det er over, så går jeg bare til sesongbillettsetet mitt, selv om jeg ikke vet hvor det er. Jeg har aldri sittet der før, fortalte pensjonisten med et
smil.

Om det var Gud eller klubbstyret Vich siktet til er ukjent. Vi får i hvert fall håpe at det blir mange flere år med den velkjente, mørke og litt grumsete stemmen
på Camp Nou.
* * *
Hvil i fred, Manel.

blaugranano

blaugranano