10
Ronaldinho
Lukk øynene. Se for deg en brasilianer med langt mørkt hår og et stort smil. Se for deg elasticos, sombreroer og overstegsfinter. Drøm deg tilbake til den tid da fotballen var enklere og det handlet mer om estetisk nytelse enn kraft og kynisme. Gjenopplev historien om Ronaldinho Gaúcho.
Gaúcho
Ronaldo de Assis Moreira, eller Ronaldinho, ble født i Porto Alegre i 1980. Siden Porto Alegre ligger i delstaten Rio Grande do Sul, var han en Gaúcho, noe som bar med seg mye identitet. Dette skulle senere gjøre at han gikk under navnet Ronaldinho Gaúcho. Som så mange andre fotballspillere, ble Ronaldinho født inn i en fotballgal familie. På kampdager jobbet faren som dørmann på Gremio sine hjemmekamper, og da Ronaldinhos storebror, Assis, viste et stort fotballtalent i ung alder var det naturlig at han endte opp i Gremio. På tross av at Assis allerede viste et stort fotballtalent og at han var hele 9 år eldre enn Ronaldinho var faren alltid tydelig: «Ja, Assis er fordømt god, men det er Ronaldinho som er det virkelige talentet i familien.» Assis fikk kontrakt med Gremio allerede som 16 åring etter at han også hadde blitt jaktet heftig på av Torino FC. Med denne proffkontrakten kunne Assis løfte familien ut av fattigdommen de hadde levd i hele livet. Som en bonus i kontrakten skulle Gremio skaffe et nytt hus til familien, og som det ultimate tegnet på å ha kommet seg ut av fattigdommen skulle huset ha et svømmebasseng. På tross av at svømmebassenget var en slags symbolsk seier for familien og et klart bevis på at de nå kunne regne seg som velstående, skulle det raskt bli symbolet på et traume for familien. Når Ronaldinho er 9 år gammel finner familien plutselig faren livløs i bassenget, den samme dagen som Assis skulle feire 18-årsdagen sin. Assis ble dermed farsfiguren i huset mens han fortsatte fotballkarrieren sin. Selv om denne skulle bli en svært begrenset suksess på grunn av skadeproblematikk virket Ronaldinho uanfektet av hele situasjonen. Fra personer rundt han skal det i ettertid ha blitt spekulert i om han på noe som helst tidspunkt virkelig fordøyde farens bortgang, eller om han bare holdt det på avstand og brukte fotballen til å unnslippe. Uansett var det udiskutabelt at fotballspilleren Ronaldinho skulle nå langt. Før han begynte å spille organisert var han engasjert i både strandfotball og futsal, hvor han fikk perfeksjonere den medfødte gaven han hadde i form av ballkontroll og teknikk.
Stortalentet
På samme måte som for Assis, var det åpenbart at Ronaldinho skulle spille i Gremio. Her viste han raskt hva han hadde å by på. Med en teknikk ut av en annen verden, kombinert med en enorm selvtillit, kan man trygt si at Ronaldinho tok fotballen med storm. Som 18-åring scoret han 22 mål på 47 kamper for Gremio, noe som er imponerende i seg selv, men det er måten han gjorde det på som er mest imponerende. Hver gang han var på banen så det ut som han elsket å være der. Han ville ha ballen og han kunne utføre helt utenomjordiske driblingssekvenser som det på toppen av det hele var fremdrift i. For det er mange brasilianere som har kunnet drible oppigjennom, og flere hvor man har sittet igjen etterpå og tenkt «Hva skjedde nå?» Men det i seg selv tar bare en spiller et stykke på veien, for slike ekstravagante tekniske spillere har ofte lite fremdrift i det de driver med. Her skilte Ronaldinho seg ut. Misforstå meg rett, han kunne finne på å kjøre show midt på banen til ingen nytte noen ganger, men han hadde ofte en hensikt med disse tekniske finessene sine. Det tydeligste eksempelet på dette fra perioden i Gremio var i delstatsfinalen i Rio Grande do Sul i 1999, da Ronaldinho ved flere anledninger latterliggjorde kapteinen fra Brasils VM-seier i 1994, Dunga. Blant annet gjennomførte han en såkalt ‘Sombrero’ på Dunga, hvor han lobbet ballen over hodet hans og tok den imot på den andre siden. Isolert sett kan denne finten se litt overdådig og unødvendig ut, men når Ronaldinho bruker den for å spille av presset ute ved sidelinjen for så å sette fart fremover i banen, da er vi på et helt annet nivå når det gjelder teknikk og finesse. På tross av en stor tid i Gremio ble ikke oppholdet avsluttet på den beste måten. Da året var blitt 2000 var det ingen tvil om at Gremio hadde en gullgruve i Ronaldinho, som kunne bli deres neste store eksport. Problemet var bare at Ronaldinho var på utgående kontrakt og ikke hadde planer om å fornye den. I brasiliansk fotball var det nemlig vanlig å fornye kontrakten et par måneder før man dro til en større klubb slik at barndomsklubben skulle få en høyere overgangssum for spilleren. I stedet for å fornye kontrakten signerte han en forhåndsavtale med PSG for en overgang som skulle skje sommeren 2001. Dette gjorde ledelsen i Gremio rasende og førte til at Ronaldinho ble utelatt fra troppen i flere måneder mens FIFA var inne og så på saken. I all usikkerheten og rotet mellom to klubber som mente at de hadde krav på spilleren kom FIFA frem til avgjørelsen om at en overgangssum på €5m skulle betales. Man kan trygt si at prosessen ikke var ryddig fra hverken Ronaldinho eller PSG sin side. Man kunne også konstatere at Ronaldinho ikke lenger var en populær mann i Porto Alegre, men nærmest var blitt folkefiende nummer én.
Middelmådige PSG og verdens beste Brasil
Da han endelig kunne begynne å spille for PSG tok det allikevel en stund før han begynte å briljere slik han hadde gjort i Brasil. I hans første sesong med klubben må nok høydepunktet anses som da han på nyåret scoret i fire kamper på rad og virkelig befestet sin posisjon på laget. Selv om Ronaldinho var god var PSG ganske middelmådige, for på tross av stjerner som Jay-Jay Okocha og Anelka på laget endte de på en fjerdeplass i Ligue 1 denne sesongen. På det brasilianske landslaget skulle derimot Ronaldinho nyte større suksess i denne perioden, for i 2002 skulle han spille i sitt første VM. Mesterskapet ble, som de fleste vet, vunnet av Brasil og Ronaldinho, men Ronaldinho hadde ikke verdens beste mesterskap. Den éne kampen som står ut fra mengden fra denne turneringen for Ronaldinho sin del er kvartfinalen mot England, hvor han scoret ett mål og assisterte ett i Brasils 2-1 seier. Det skal også nevnes at han ble utvist i denne kampen og dermed måtte stå over semifinalen. Så, selv om Ronaldinho ikke var sitt beste jeg hele turneringen gjennom, var det nok til å kunne kalle seg verdensmester på turneringens siste dag. Etterspillet denne VM-tittelen fikk er derimot verdt å merke seg. For det første unnlot Ronaldinho å delta på paraden for å feire VM-tittelen. Hvorfor? Fordi paraden skulle holdes i Porto Alegre, som var hjembyen til flere av spillerne på mesterlaget, inkludert Ronaldinho selv. Etter måten han forlot Gremio på, var han overbevist om at han kom til å bli hetset grovt om han returnerte til hjembyen, som gjorde at han valgte å ikke delta på paraden. For det andre forbedret ikke denne VM-tittelen forholdet han hadde til PSG-manager Luis Fernández, som foregående sesong hadde kritisert Ronaldinho for å være for opptatt av festing. Etter VM-tittelen skal Ronaldinho ha kjent på en større ro og tilfredshet, men han skal nok også ha ønsket å nyte livet minst like mye på siden av fotballbanen. Neste sesong hadde Ronaldinho et par gode kamper, men det ble tydeligere enn noensinne at han også var en humørspiller. Han kunne ofte være god når motstanden var god og han var motivert, men han kunne være tilsvarende dårlig om han var umotivert for en kamp. Hans andre sesong i klubben endte med en ellevteplass i ligaen og tap i finalen i Coupe de France mot Auxerre. Etter sesongen følte nok Ronaldinho at han trengte et miljøskifte for å prestere mer jevnt. Han var ikke fornøyd med at PSG ikke kvalifisere seg til noen europeisk turnering og som den humørspilleren han var innså han nok at han ikke kunne dra dette laget alene.
Overgang til Barcelona
Historien om hvorfor og hvordan Ronaldinho endte opp i Barcelona er lang og brokete, for det kunne gått mange andre veier. Hovedgrunnen er uansett presidentkandidaturet til Joan Laporta, hvor han hadde Sandro Rosell med på laget. Selv om de fleste Barcelona-supportere i dag kjenner Rosell som en skurk, har han hatt mange viktige roller innen fotballverdenen og er en mann med kontakter. Rosell har tidligere hatt en sentral posisjon i Nike-systemet i Brasil, noe som gjorde at han etter hvert hadde fått et ganske nært forhold til Nike-atleten Ronaldinho. Under presidentkampanjen til Laporta hadde Rosell snakket med Ronaldinho flere ganger og overbevist han om prosjektet i Barcelona, men han var allikevel ikke førstevalget til Laportas kampanje. Laporta gikk nemlig ut offentlig og sa at hvis han ble valgt skulle David Beckham bli Barcelona-spiller. Og ja, Laporta hadde en avtale med Manchester United, men det hadde han absolutt ikke med David Beckham selv. Når Beckham kort tid senere gikk til Real Madrid, skiftet han fokus til Ronaldinho. Her opplevde Barcelona sterk konkurranse fra nettopp Manchester United, som skulle erstatte Beckham, men Ronaldinho foretrakk Barcelona. Angivelig skal Manchester-klubben ha bydd €30m, mens Barcelona ikke hadde råd til å by mer enn €27m, så mange av de som kjenner saken sier at Rosell sitt forhold med brasilianeren reddet overgangen for Barcelona sin del. Dermed kunne Laporta stå ved siden av en smilende Ronaldinho, sommeren 2003, og annonsere at Barcelona hadde funnet sin verdensstjerne.
Snuoperasjon i Katalonia
Den første sesongen i Barcelona var merkelig for Ronaldinho. Hans første mål for klubben kom i en myteomspunnet kamp mot Sevilla, som på grunn av logistiske problemer med tanke på søramerikanske landslagsspillere som skulle på landslagsopphold, hadde fått starttidspunkt klokken 00:05 på en onsdag. For de som kjente Ronaldinho var det ingen overraskelse at han var i sitt ess midt på natten, så at hans første mål for klubben kom rundt 01:30 kunne knapt vært mer passende. På tross av en god start var allikevel ikke alt rosenrødt. Bakteppet før sesongen startet var at Real Madrid virkelig hadde rykket fra Barcelona med tanke på kvalitet i troppen. Dette første til at Barcelona ble overkjørt spillemessig i sesongens første El Clásico, noe som markerte det første hjemmetapet mot Real Madrid på over 20 år. I tillegg hadde Ronaldinho en skadeperiode i første halvdel av sesongen som gjorde at Barcelona gikk på en stygg tapsrekke. I andre halvdel av sesongen snudde derimot Ronaldinho og resten av Barcelonalaget skuten. De endte sesongen på andreplass, bak Valencia, og slo Real Madrid i sesongens andre El Clásico, som ga både spillerne og fansen troen på at klubben kunne konkurrere igjen.
Smilet til verdens beste
De neste sesongene skulle Ronaldinho virkelig befeste sin posisjon som en av verdens beste fotballspillere, om ikke den aller beste. Han ble kåret til FIFA World Player of the Year både i 2004 og 2005, i tillegg til å vinne Ballon d’Or i 2005. Med laget vant han ligaen i 2004/05 og 2005/06, i tillegg til Champions League i 2006. På tross av alle disse bragdene som viser hvor god han var som fotballspiller har jeg bitt meg mest merke i et sitat fra Carles Puyol om Ronaldinho: «Det største komplimentet jeg kan gi han er at han har gitt Barcelona sjelen sin tilbake. Han har fått oss til å smile igjen.» Det er noe av det jeg personlig forbinder mest med Ronaldinho, nemlig smilet. Fotball skulle være gøy i Ronaldinho sine øyne. Han prøver alltid på det ekstraordinære, som sambadansingen og det stillestående skuddet fra utenfor 16-meteren mot Chelsea, eller brassesparket hans mot Villareal i 2006/07-sesongen. Han tok aldri fotballen så seriøst, men når han koste seg på banen var han på sitt beste. Det er derfor han spilte så jevnt bra i Barcelona, fordi han var på et sted hvor han trivdes. Og det var dette smilet som gjorde han så populær blant fansen. Folk elsket å se han spille fotball fordi han fikk dem til å føle noe. Til og med motstanderfansen hadde et hjerte for gutten fra Porto Alegre. I november 2005 ble han den andre Barcelona-spilleren i historien som fikk stående applaus på Santiago Bernabéu, noe kun Diego Maradona hadde fått før han. Jeg tror det sier noe om at Ronaldinho hadde funnet essensen i fotballen gjennom måten han spilte på. Tatt i betraktning den traumatiske barndommen hans kan det godt hende at det var en virkelighetsflukt, spesielt med tanke på den utagerende festingen han drev med hele sin karriere utenfor banen. Kanskje farens død fikk han til å innse at han måtte nyte livet her og nå, fordi morgendagen aldri er lovet. Eller kanskje han er en Peter Pan-skikkelse som aldri helt blir voksen eller lærer å ta ordentlig ansvar. Uansett gjør den mentaliteten seg på en fotballbane, spesielt i kombinasjon med Ronaldinhos råe talent.
Forholdet til Messi
Man kan takke Ronaldinho for mye i hans Barcelona-karriere, men det er ingenting vi kan takke han mer for enn måten han tok seg av Messi på. Da Messi kom opp i dynamikken på førstelaget var Ronaldinho den store stjernen, så det hadde vært naturlig at de ikke hadde noe spesilet forhold i det hele tatt. Men Ronaldinho hadde sett noe spesielt i gutten allerede på første trening, så han fortalte daværende trener Frank Rijkard at Messi måtte fortsette å trene med førstelaget. På tross av at de to var veldig forskjellige personer utenfor banen ble de gode venner. Kanskje det var på grunn av en gjensidig respekt for talentet begge to hadde? Uansett var det et vennskap som må ha gjort Messi veldig godt. Den stille og sjenerte unggutten hadde en som kunne snakke på hans vegne på trening, en som lot han stå i rondo-sirkelen med brasilianerne og en som han kunne vokse sammen med. Og om det ikke var en match made in heaven utenfor banen så var det definitivt det på banen. Ronaldinho var spilleren som assisterte Messi sitt første mål for Barcelona, mot Albacete i 2005, og skrev seg dermed inn i historien på enda en måte. Jeg tror nesten Ronaldinho må ha tenkt at selv om han selv ikke kom til å ha den lengste og største fotballkarrieren (på grunn av andre ting som fristet utenfor banen), kunne han i hvert fall spille en rolle i å skape tidenes beste og største spiller.
Veien bort fra Barcelona
Som nevnt tidligere var gleden Ronaldinho fant i å leve livet på alle arenaer noe av det som gjorde at folk likte han ekstra godt, men det skulle også bety starten på hans nedtur som fotballspiller. I slutten av 2007/08-sesongen var bildet krystallklart for ledelsen i Barcelona: Ronaldinho hadde slitt med skader gjennom hele sesongen og den fysiske tilstanden hans ble verre og verre. Mye av skylden ble lagt på all festingen han drev med på diverse nattklubber i Barcelona til sent på natt, som dermed gikk ut over hvor mye han fikk trent og kvaliteten på treningen. Han hadde nok ikke mistet kjærligheten til fotballen, men han hadde nok mistet kjærligheten til den profesjonelle fotballen. Eller han hadde i det aller minste funnet kjærligheten til noen av livets andre gleder. Denne situasjonen gjorde at Joan Laporta i mai 2008 uttalte at Ronaldinho trengte en ny utfordring for å få liv i karrieren sin igjen. Sannheten er nok at Laporta visste at Barcelonas neste trener, Pep Guardiola, ikke kunne ha en utrent brasilianer på høye lønninger i troppen sin. Dermed måtte Ronaldinho se seg rundt etter andre steder å spille fotball. På tross av et enormt tilbud fra Manchester City gikk turen videre til AC Milan for Ronaldinho.
Smilet som aldri slukker
I AC Milan var Ronaldinho helt OK, med noen store topper hvor man trodde at han var tilbake på sitt beste. Men problemet forble det samme som på slutten i Barcelona, nemlig den fysiske tilstanden. Etter noen år i Milano var han innom flere klubber i Brasil og hadde et kort opphold i Mexico, men karrierekurven var definitivt nedadgående og han la fotballskoene offisielt på hylla i 2018. Etter endt karriere kunne vi gjøre opp status med 94 mål og 70 assists for Barcelona på 207 kamper, mens han totalt i karrieren hadde 197 mål og 166 assists på 544 kamper. Selv om statistikk ikke er i nærheten av å speile hvor god han var gjør de ikke skam på karrieren hans heller. De seneste årene har det å følge med på Ronaldinho vært en trist affære. Han har sittet i fengsel og hatt problemer med narkotika, og han virker generelt som om han ikke har helt kontroll på livet. Inntrykket man sitter med er at han har for mange ja-mennesker rundt seg som ikke klarer å holde han på riktig vei, for han er, som vi var inne på tidligere, nesten et barn. Kanskje er problemene han har hatt de siste årene en konsekvens av en manglende håndtering av farens bortgang? Kanskje er det helt andre faktorer som ligger bak? Noe som uansett er vakkert å se, på tross av at han kanskje ikke har livet helt på stell, er at han aldri mister smilet. Han er fortsatt en snodig karakter, litt som en virkelig Peter Pan. Men det er en grunn til at Peter Pan fascinerte oss som små og at Ronaldinho fascinerte mange av oss som voksne. Det er den barnslige tilnærmingen til livet som veldig få av oss egentlig har, eller har muligheten til å ha for den del. På den måten er det noe forfriskende med en mann som Ronaldinho, for vi må huske på at han bare er en fattiggutt fra favelaen i Brasil, som mistet faren sin som liten, men som allikevel har klart seg bra og blitt et ikon på grunn av sitt enorme talent. Jeg håper Ronaldinho får livet sitt på rett kjøl igjen og at han får folk rundt seg som kan ha positiv innvirkning på han, men jeg håper over alt at han aldri mister smilet sitt. Fordi det smilet der har gitt så mange unge (og litt eldre) gutter og jenter håp oppigjennom at det ville vært synd om det skulle slukke.
