Sergio Busquets
Kontinuitetsbærer nummer én i Barça
Oppvekst
Sergio Busquets ble i 1988 født inn i en allerede fotballgal familie i Sabadell i Katalonia. Faren hans er ingen ringere enn tidligere Barcelona-spiller Carles Busquets. For de uinnvidde var Carles reservekeeper for A-laget til Barcelona mellom 1990 og 1999, hvor han spilte 79 kamper. Det var altså ikke snakk om den største fotballkarrieren i manns minne, men man må allikevel betraktes som å ha vært ganske så god om man er reservekeeper på et av verdens beste lag i nesten et tiår. Sønnen Sergio var altså i oppvekstfasen da faren spilte for Barcelona. Så drømmen om å en gang spille for de katalanske gigantene må nok ha vært minst like stor for lille Sergio Busquets som for alle andre fotballgale katalanere. Det finnes til og med et bilde av en unggutt som er med faren sin ut på gresset på Camp Nou før kampstart. Den lille gutten er kledd i Barcelona-drakt fra topp til tå midt ute på gressmatten, men aner nok ikke helt at han skal gjøre det samme flere hundre ganger i voksen alder. Historien om Busquets og hans tidlige fotballkarriere er uansett ikke slik man kanskje tenker når man ser på han i dag. Han blir omtalt som et La Masia-produkt, men det tok en stund før han fikk prøve seg i akademiet til Barcelona. I mellomtiden startet han klubbkarrieren sin i en alder av 7 år for den lokale klubben Badia. Gitt at faren var inne på A-laget til Barcelona kan man fort tenke at det er litt merkelig at han ikke fikk en plass på et av barnelagene klubben hadde. I dag henter man jo spillere som unge bare de har et vagt slektskap til en eller annen tidligere fotballspiller med et snev av talent. Det hele med et lite håp om å snappe opp neste generasjons stjernespillere tidlig. Det kan godt hende at Sergio hadde fått en plass i La Masia om familien hadde ønsket det, men angivelig var Carles Busquets en motstander av å ta denne veien inn i fotballen. Han hadde selv opplevd hvor tøff konkurransen var i Barcelona i sin egen kamp om keeperplassen på førstelaget. Derfor var han klar på at unge Sergio måtte karrieren i et akademi av lavere kvalitet. Håpet var at mindre konkurranse skulle gjøre det enklere for han å nå toppen og få ut sitt fulle potensial. Etter noen år i mer lokale klubber skjer det noe som skal endre retningen i Busquets’ karriere litt. Faren er ferdig i Barcelona og gjør en overgang til klubben Lleida. Det samme gjør Sergio. Selv om Lleida ikke ligger veldig langt fra Barcelona var det nok en opplevelse verken Sergio eller resten av familien satte spesielt pris på. På tross av stor suksess for unggutten i Lleida tok han veien tilbake til Sabadell i 2003, året etter at faren la opp som fotballspiller. Det er ikke før i 2005, når han er 17 år gammel, at han blir oppdaget av en speider fra Barcelona og tilbudt en plass i La Masia.
Without Busquets, Barcelona and Spain could never had achieved what we have achieved.
– Xavi
En rask vei til toppen
Da han ankom La Masia gikk han inn i Juvenil A og gjorde pivote-posisjonen til sin egen. Der han tidligere hadde vært en mer allsidig midtbanespiller begynte han nå å perfeksjonere rollen som en playmaker mellom forsvaret og midtbanen. Rollen ble først introdusert av Johan Cruyff da han trente Barcelona til europeisk triumf i 1992. Den gangen var det ingen ringere enn Pep Guardiola som bekledde rollen som pivote. Det er dermed ingen overraskelse at Guardiola satt pris på spillertypen Busquets representerte og gjerne ville benytte seg av han da han ble trener for B-laget til Barcelona. Dette resulterer i at Sergio Busquets, bare to år etter at han ankom Barcelona, gjør debuten sin for andrelaget i 2007. Historien om Guardiolas 2007/08-sesong med B-laget har vi tatt for oss både på infosiden om Barça Athletic og i hyllesten av Tito Villanova. Vi kan dog nøye oss med å si at Busquets spilte en sentral rolle i opprykket, noe som gjorde at det var han Guardiola så til da han tok over som trener for A-laget til Barcelona påfølgende sesong. I løpet av 2008/09-sesongen debuterte han både for førstelaget til Barcelona og A-landslaget til Spania, og han fikk fort en sentral rolle begge steder. Hvis vi spoler frem til slutten av 2011 står Busquets med 3 La Liga-titler, 2 Champions League-titler, 1 Copa del Rey-tittel, 3 ganger som vinner av den spanske supercupen, 2 ganger som vinner av den europeiske supercupen, 2 klubb-VM-titler og ikke minst 1 VM-tittel. Unggutten har rundet fotballen i en alder av 23 år og betraktes som kanskje verdens aller ypperste i sin posisjon, men hvorfor det?
En av verdens beste
På noen få år i den absolutte verdenstoppen av fotballen hadde Busquets vist unike egenskaper som gjorde at både de store fotballkjennerne og mannen i gata måtte anerkjenne at han var en av verdens beste midtbanespillere, kanskje gjennom tidene. Grunnen til disse store ordene er etter min mening tredelt. Det handler om pasningsfot, teknikk og defensivt bidrag. Pasningsfoten til Busquets, kombinert med hans utenomjordiske overblikk, gjør han til den perfekte spilleren når man skal få ballen raskt fra forsvar til angrep. Han har evnen til å slå utenkelige pasninger gjennom ledd for å skape angrep ut av ingenting og ta laget fra forsvar til angrep på få sekunder. Det mest imponerende med pasningsspillet hans er allikevel pasningssikkerheten. Han pleier å ligge rundt 90% i pasningssikkerhet gjennom en hel sesong, som gjør at man alltid kan stole på at han tar fornuftige valg på banen. Han belager seg ikke bare på imponerende langpasninger, men er god på å sirkulere ballen i laget. Han lar ballen bevege seg hele tiden og er ekspert på ett-touch-pasninger som opprettholder tempo i angrepet. Pasningsegenskapene hans kan godt beskrives som oljen som gir et velsmurt maskineri, hvor de færreste av pasningene er ment for å ende opp i en YouTube-compilation. I tillegg til en god pasningsfot har han en teknikk de fleste bare kan drømme om. Da snakker jeg ikke om Neymar- eller Ronaldinho-teknikk. Ei heller om Messi-teknikk. Busquets sin teknikk brukes nesten utelukkende for å spille av press og for å holde på ball, slik at pasningsferdighetene hans kan komme til sin rett. Signaturtrekket til Busquets er en såledragning i siste sekund for å dra ballen bort fra en takling, for så å se rundt seg flere ganger og slå en kontrollert pasning videre i maskineriet. Til tider virket han helt umulig å ta ballen fra. Han kan motta ballen feilvendt i de mest utfordrende situasjoner og spille seg ut uten å se ut som at det koster han en eneste kalori. Det er nok det mest unike med Busquets. Teknikken hans er på et så skyhøyt nivå at han knapt må anstrenge seg for å gjøre helt utrolige ting. Han har full kontroll på omgivelsene og kan enkelt spille av 2-3 angrepsspillere som flyr opp i press. Hvis han bare hadde hatt pasningsfoten og teknikken kunne han vært en fantastisk indreløper, men Busquets hadde en ekstra dimensjon. Det defensive. Han kalles «Blekkspruten fra Badia» av en grunn, deriblant hans enorme evne til å plassere seg riktig i defensive situasjoner og bryte farlige angrep. Som den lange og hengslete mannen han er, har Busquets en stor risiko for å se litt klumsete og keitete ut på en fotballbane. De lange beina gir han derimot en enorm fordel i forsvarsspillet. Når du alltid klarer å få en fot på ball i presspillet er det vanskelig for angriperne å skulle begynne å drible deg. Når du i tillegg har overblikk og spillforståelse nok til å lese pasningsbaner er det defensive bidraget udiskutabelt.
Lederen Busquets
Busquets hadde erobret fotballverdenen i en alder av 23, så hva var egentlig igjen for han å gjøre? Jo, han skulle bli en større leder og ta mer ansvar i laget. Hittil hadde han spilt i en midtbane med Xavi og Iniesta. Han hadde blitt ansett som en midtbanespiller i ytterste verdensklasse, men fortsatt den tredje beste på midtbanen til Barcelona. Hvordan ville han fungere uten Xavi og Iniesta? Hvordan ville han fungere utenfor systemet til Pep Guardiola? Dette skulle han få testet de neste årene. Han blir med i kapteinsteamet sommeren 2014 og får dermed befestet sin status i klubben. I løpet av 2014/15-sesongen tar Rakitic over plassen til Xavi på midtbanen. Samme sesong får Barcelona et rykte på seg som et lag som neglisjerer midtbanen under Lucho, på tross av at de vinner trippelen. Busquets spiller allikevel en sentral rolle og er et av de første navnene i startoppstillingen. Han er selvskreven i laget til Lucho. Etter at Iniesta forlater klubben i 2018 prøves et utall forskjellige midtbanespillere med forskjellige profiler, alt fra typer som Arthur og Coutinho i den ene enden, til Vidal og Paulinho i den andre. Dette gjøres under en kynisk trener som Ernesto Valverde med en 4-4-2-formasjon som er utypisk Barcelona. Allikevel spiller Busquets en sentral rolle og er en svært viktig spiller for Valverde. Han gjør jobben uansett system og medspillere. Selv om suksessen kan hevdes å variere gjennom denne perioden vinner allikevel Barcelona ligaen nesten hvert eneste år, i tillegg til flere cup-triumfer og én europeisk triumf. Selvfølgelig er det andre spillere som var store bidragsytere til denne suksessen, men jeg tror absolutt ikke man skal undervurdere kontinuiteten og erfaringen til Busquets som en faktor. Han vokser i status i garderoben og på banen samtidig som utskiftningene på benken og på banen blir større. Han er en spiller som har vunnet alt og vet hva som skal til. Unektelig en stor inspirasjon og rettesnor for medspillere med mindre erfaring.
Usynlig utenfor banen
På tross av at han har vokst frem som en ledertype i klubben er livet hans utenfor banen svært forskjellig fra de fleste moderne fotballspillere. Han hadde inntil 2019 verken profil på Twitter, Instagram, Facebook eller noe annet sosialt medium. Og da han endelig kom seg på sosiale medier i 2019 var det flere som reagerte fordi det ikke passet med inntrykket de hadde av Busquets utenfor banen. Inntrykket Busquets ga til offentligheten var som en veldig privat person som ikke var opptatt av status, merkeklær eller antall følgere. Han var ikke en over-the-top type som passet inn i den typiske fotball-superstjerne malen. Til og med lagkameratene skal ha reagert på at han likte bedre å ringe enn å sende meldinger på WhatsApp, noe jeg tror flere av oss hadde reagert på hvis vi hadde vært venner med Busquets. Selv da han kom seg på sosiale medier var dette fortsatt imaget han speilet utad. Dette imaget som en innesluttet spiller som sjelden frir til fansen gjennom å blottlegge privatlivet sitt, er noe som kan slå begge veier. På den positive siden er han en veldig behagelig spiller å ha i klubben for en supporter. Du vet at det aldri blir noe bråk. Han briljerer på banen, så forsvinner han fra jordens overflate og kommer tilbake neste uke. På den andre siden gjør du deg mer sårbar for kritikk fra «fansen» hvis de ikke føler de har et nært forhold til deg. Det er muligens litt karikert å fremstille Busquets som en spiller Barcelona-fansen ikke har et nært forhold til, men det er nok ikke feil å si at de fleste hovedsakelig har et forhold til spilleren Busquets og ikke den offentlige personen Busquets. Jeg tror dette gjorde han mer sårbar for kritikk i de senere årene av karrieren, noe som definitivt inntraff.
En kritisert legende
De siste årene har Busquets i større og større grad fått kritikk for manglende prestasjoner på banen. Han kritiseres blant annet for å være for nonchalant, for treig, for lite mobil og å ikke bidra nok defensivt. Noe av kritikken er definitivt berettiget, men jeg tror Busquets ble litt offer for at han hele karrieren har blitt undervurdert. Du tenker sikkert at alle omtaler Busquets som verdens mest undervurderte spiller og at han da ikke kan være undervurdert lenger. Jeg mener på tross av dette at han fortsatt er grovt undervurdert, fordi folk som sier han er undervurdert ikke helt skjønner hvorfor. De skjønner at han er god, men de skjønner ikke hvorfor han er god, eller hva det er han gjør som gjør han så god. De klarer å få frem noen vage uttrykk om kontroll og teknikk, litt sånn som nevnt over, men de kjenner det ikke igjen i kampens hete. Ja, Busquets har blitt treigere med årene, som igjen gjør at han ikke kan dekke like mye rom. Det er det ingen tvil om. Men å kritisere Busquets for å være for nonchalant undergraver alt han står for som spiller. Han er ikke Arturo Vidal! Han skal være nonchalant fordi det gir han tid til å være god i de andre områdene av spillet sitt. Uten det ene får man ikke det andre. Og da må man godta at det noen ganger straffer seg. I tillegg måler man ikke kvalitet i antall løpte meter, spesielt ikke for en spiller som Busquets. Så jeg tror den massive kritikken Busquets fikk mot slutten av Barcelona-karrieren til dels var et resultat av at han faktisk hadde blitt dårligere, men at den i stor grad var drevet av at folk ikke skjønte at trekkene som til tider avslørte han var akkurat de som gjorde han unik og god. Dette så vi fra tid til annen når han viste at han fortsatt har inne et helt enormt nivå og at klubben er langt ifra å kunne erstatte han.
Kontinuitetsbærer
Nå som Busquets er ferdig i klubben kan vi konkludere med at det er en ekte legende vi har med å gjøre. Han står med 722 kamper for klubben, som plasserer han på tredjeplass i klubbens historie, bare bak Messi og Xavi. På disse kampene har han vunnet La Liga 9 ganger, Champions League 3 ganger, Copa del Rey 7 ganger, den spanske supercupen 7 ganger, den europeiske supercupen 3 ganger og klubb-VM 3 ganger. Hvis man slenger én EM-triumf og én VM-triumf med Spania på toppen av dette ser man at Busquets har vunnet alt han kunne vinne, både med klubb- og landslag. I tillegg er det verdt å trekke frem at han er den spilleren med flest opptredener i El Clasico gjennom historien. Dette sier mye om kontinuiteten han representerer, spesielt i store kamper. Som en liten fun fact kan jeg nevne at Busquets bare gikk glipp av 15 kamper med skade gjennom de 15 årene han spilte på førstelaget. Det er intet mindre enn helt ekstremt imponerende og helt unikt. Jeg sitter igjen med at Busquets er en spiller vi aldri kommer til å se igjen. En spiller med hans sammensetning av egenskaper og spillemønster er så unikt og krevende at jeg tror ikke én eneste spiller i verden vet hvordan man skal oppnå den profilen. Se på Rodri. Han er veldig god og kan minne om Busquets på noen områder, men han er egentlig en veldig annerledes spiller. Kanskje det er veien fotballen beveger seg? Jeg er i alle fall glad for å ha vært vitne til en spiller som så til de grader er gjennomsyret av ro, fotballforståelse og teknikk i verdensklasse. Aldri ekstravagant, aldri oppmerksomhetssøkende, alltid blant de beste på banen. Takk for all fotballen, Sergio! Alle 722 kampene! Gracias!
