Cesc Fàbregas og Barcelona skulle være den perfekte sammenkomst. Slik ble det ikke
I de gamle iberiske regionene som i dag kalles for Spania ble oppdiktede historier gjerne nedskrevet som teaterstykker og fremført på scenen. Dette gav alle muligheten til å la seg underholde av forfatterens historie, også de som ikke kunne lese, noe ikke alle kunne på den tiden. Stykkene ble ofte bedømt etter hvor mange kvelder de ble fremført, og de virkelig suksessfulle reiste rundt om i landet.
For at et stykke skulle være godt mente man at det enten måtte være en komedie eller en tragedie. Tragedien — som jeg skal holde fokus på — var ofte kjærlighetshistorier mellom en ridder og hans utvalgte som virket så perfekt, men som alltid ente tragisk, gjerne fordi ridderen var for heltemodig eller romantisk til å innse en truende fare, som førte til en tragisk slutt.
Når jeg ser tilbake på historien om Cesc Fàbregas og Barcelona finner jeg mange likheter med en spansk tragedie.
Akt 1: Forløpet
Den første akten i en tragedie legger ofte til rette for handlingen for stykket, og gir omverden en mulighet til å bli kjent med karakterene, og legger ofte opp til den videre handlingen for stykket. Hva er vel mer gripende enn en ung gutt som forlater barndomsklubben sin, og drar ut i det store utland for å følge drømmen sin om å bli fotballstjerne?
At gutten jobber godt, blir kaptein og en publikumsyndling blir på mange måter perfekte kvaliteter som en ofte finner ved hovedpersonen i en god tragedie. At han viser ydmykhet over sin nye trener (Wenger), som blir som en far for gutten mens han er langt unna er også karakterbyggende, og man får en sympati med gutten. Nettopp sympati er et av virkemidlene for å gjøre den følgende tragedien så tragisk som man etterhvert finner den (spoiler alert).
Akt 2: Den perfekte akten
Denne akten er typisk noen år senere, hvor en eller flere av personene har gått igjennom en forandring, gjerne modning. Ofte har to barndomsvenner blitt voksne, edle riddere. I vårt tilfellet har den talentfulle gutten blitt en verdensstjerne og en viktig fotballspiller.
At barndomsklubben nå ønsker Cesc tilbake er den perfekte slutten mange venter på. Arsenal-fansen ønsker selvfølgelig ikke dette, men de blir mer en birolle, på lik linje med Barcelona-fansen også vil bli. Det er sjeldent man finner en tragedie hvor alle vil det samme, og alle vil hverandre vel.
At Cesc holdt seg så nøytral og lojal han kunne under det store frieriet fra Barcelona er i tråd med den sympatiske siden en ofte ser av en helt i en tragedie. Flere av Barcelona-spillerne gikk langt for å erklære sin interesse.
Tross dette dediserte Fàbregas VM-suksessen i 2010 til Arsenal, deres supportere, og Wenger.
Under feiringen i Madrid få dager senere skulle Fàbregas få trædd på seg en Barcelona-drakt av Puyol og Pique, mens tidligere Barcelona-keeper og konfransier under feiringen, Reina, skrek «Barcelonas fremtid». Fàbregas fikk dratt av seg trøya så fort han slapp fri, og han ble i Arsenal også den sommeren.
At han kom sommeren etterpå var den avslutningen mange ville se. Han fikk tilogmed nummeret til sin gamle barndomshelt, Guardiola, tross at Barcelona hadde ertet han ved å gi Thiago nummer fire under sesongoppkjøringen. Stort bedre kunne det ikke bli.
Akt 3: Sjarmørettappen som går galt
Fàbregas kom hjem sommeren i 2011. Barcelona hadde vunnet Champions League den samme våren, og det var nettopp titler Fàbregas var ment til å vinne. Med ‘kun’ en seier i FA cupen (2005), og et Community Shield (2004) skulle han endelig få sjansen til å vinne store ting med Barcelona.
Det blir feil å si at Fàbregas ikke vant nok i løpet av sine tre sesonger i Catalonia. Det første han var med på var å vinne supercupen mot erkerival Real Madrid. I tillegg scoret han i den europeiske supercupfinalen mot Porto, tross at han kom inn kun ti minutter før slutt. I tillegg vant han et ligamesterskap, en Copa del Rey, VM for klubblag, samt enda en spansk supercup. Men han vant aldri det gjeveste av det gjeve; Champions League.
Den første sesongen gjorde Fàbregas det riktig godt, og supporterne trykket ‘den hjemvendte sønn’ til sitt bryst. Cesc svarte med å score flere viktige mål i serien, diverse utslagsrunder, og i VM-finalen mot Santos. Ting gikk akkurat som det skulle, i tråd med tragediens forræderske oppbygning, og han endte sin første sesong med 15 mål og 20 assist på 48 kamper, tross et skadeavbrudd tidlig i sesongen.
Sesongen etter gikk det derimot dårligere, og han gikk helt frem til 30. september før han scoret. Selv om sesongen endte med 14 mål og 12 assist nok en gang på 48 kamper, hadde mange Barcelona-supportere blitt kritiske til Cesc (meg selv inkludert). Selv om han til tider dominerte mot svakere motstand, gjerne iform av flere mål, uteble bidragene i de store kampene.
Jeg husker spesielt at jeg følte at han fratok Thiago muligheten til å utvikle seg på førstelaget, og enda mer frustrerende var det da han ofte hadde upressede, personlige feil. Jeg var på Sán Mames da Barcelona spilte 2-2 mot Athletic. Med en seier i den kampen hadde Barcelona vunnet tittelen mens jeg fremdeles bodde i byen. I stedet gikk det til runden etterpå før Barcelona sikret seieren. Da var jeg hjemme i Norge og leste spansk borgerkrig til eksamen. Fàbregas var ikke skyld i 2-2 scoringen (på overtid!), men han hadde flere personlige feil den kampen. Da Thiago gikk den sommeren følte jeg at Fàbregas var skyld i det, og at han heller burde dratt.
Sannheten er vel mer nyansert enn det, og det er tross alt trenerne som tar ut laget. Denne sesongen ble på mange måte den pinfulle delen av siste akt, hvor ting ikke går som det skal, og man føler at tross hvor bitter slutten er, så er det ingen vei tilbake.
Fàbregas har på ingen måte gjort seg bort i år, med 13 mål og 16 assist på 55 kamper. At laget endte troféløst er et kollektivt ansvar. Dessverre har Fàbregas blitt brukt på forskjellige måter, ofte som erstatter for en skadeplaget Messi. Mange ville nok heller sett Neymar der. Likefullt har han blitt buet på av egne supportere, og med en renovering av stallen på trappene, ble Fàbregas et naturlig salgsobjekt.
Tiden etter
Ikke alle forfattere tar seg tid til å skrive fortsettelsen til den tragiske hendelsen som ofte slutter forestillingen. Men fotballen lever videre, og det vil også historien om Fàbregas. Skjønt den vil foregå i London. For mange av oss cùles er dette bittert, på lik linje med at det var bittert for Arsenal-fansen å se Fàbregas forlate dem for tre år siden. For å ikke snakke om at han tar på seg trøya til byrivalen.
Som nevnt tidligere blir supporterne til de involverte lagene biroller i denne historien. Nøytrale — publikum om du vil — har sett en gutt som forlot klubben som utviklet han til en verdensstjerne, så han skulle få spille for barndomsklubben, hvor han få år etter ble solgt unna, mer eller mindre som en flopp. Som salt i såret ville ikke Arsenal ha han tilbake en gang.
Bedre ender det nok for privatpersonen Fàbregas. At det ble en London-klubb har nok mye med at kjæresten og datteren hans bor i byen, og at han nå får brukt mer tid med dem. Så får vi håpe den historien ender bedre. Det syns jeg han har fortjent.
Farvel, Fàbregas. Lykke til videre!
