Risto Mejide, tv-personlighet og spansk skribent, publiserte nylige et leserinnlegg i den katalanskbaserte sportsavisen Sport.
Undertegnede ønsket å dele dette med flest mulig og har dermed oversatt innlegget til norsk. Dersom du ønsker å lese originalversjonen selv kan det gjøres her.
Hva så med André Gomes?
Jeg er fan av André Gomes. Ingen mister baller som han. Verken i antall eller kvalitet. Men det slutter ikke der. Det er det å se han spille en kamp og oppdage utfoldelsen av hans ferdigheter til å alltid bli avgjørende til slutt. Med hvilken klasse han forærer motstanderen ballen. Med hvilken stil han begår feil uten å være relevant. Så taktfullt han presterer å dukke opp når han ikke trengs, og forsvinne når man mest savner noen i hans posisjon. Mot Real Sociedad var det like før han ergret på seg Paco Alcácer som selv er i hardt vær. Tilbake sitter man igjen med tider hvor spillere som Douglas, Chygrynskiy og andre tabbesigneringer ikke presterte, men ei heller spilte. André briljerer heller ikke, men likevel fortsetter han, tatt ut (til å spille) gang på gang. Jeg er så fan av Gomes at jeg nettopp kjøpte meg trøyen hans. Og overraskende nok har han ennå ikke ringt meg for å takke meg. Han kommer nok til å gjøre det nå som han finner ut at det var meg.
Vel, spøk til side, jeg tror at det (vi) fansen gjør med André Gomes er, i tillegg til å være svært urettferdig, fungerer kontraproduktivt. Disse pipekonsertene hver gang han rører ballen. Disse artiklene (inkludert denne) som kritiserer han. Buingen som starter hver gang han entrer eller forlater gressmatta. Urettferdig, fordi én enkelt spiller burde ikke være så avgjørende. I en klubb som Barcelona, vant til å vinne alt, i en sesong hvor vi hypotetisk ender uten pokaler så skal vi legge dette på én enkelt person. Skulle alt være så skjørt. Uansett, de som kjenner til dette sikter mye høyere, og fremfor alt lengre tilbake i tid. De snakker om skifte av en syklus. Med overhengende tørke. Magre tider. Trøbbel i tårnet. Misoppfattet strategi rundt signeringer siden Zubis epoke. Manglende generasjonsskifte. Og manglende fremtidsfokus. Hvis de kyndige får rett virker det som vi vil mettes av å feire Copa Catalunya ved Canaletas (område i Barcelona). Hvis vi er heldige. Hvis de får rett vil Culéenes stolthet kun bli værende ved Messis føtter, og Messi bestemmer selv hvor lenge det vil vare.
Men likevel, hver gang vi kritiserer Gomes bidrar vi til et tydelig eksempel på det psykologer kaller Pygmalion-effekten, også kalt selvoppfyllende profeti. Den klassiske situasjonen hvor forventningene til et individ ender opp med å styre hvordan personen oppfører seg (presterer). Når du vet at noen tenker at du er idiot, vil du til slutt oppføre det som om du var enda mer idiot. Når du vet at noen tenker at du er kjekk, ender du ubevisst opp med å oppføre deg slik du antar de kjekke oppfører seg. Og slik. På denne måten, hvis psykologene har rett, jo mer det vises for André hva mange tenker om han som spiller, desto dårligere spiller han. Og ingen ønsker å se disse grensene utforskes på Camp Nou. Vi må ta vare på André. La oss applaudere alle hans intervensjoner. La oss heie hver gang han tas ut (på laget). La oss gi han bølgen hver gang han entrer gressmatta. Vi kommer alle til å være mer rettferdige, og fremfor alt, lykkeligere. Så, vel, kanskje jeg har dratt den for langt. Med profetien og med artikkelen, sannsynligvis ja. Dog det samme som jeg mener vi fansen gjør med André Gomes.
