Sammen ser de tilbake til hvor det hele startet for 21 år siden.
Ps. Smør deg med tålmodighet, da dette er en svært lang artikkel.
Det hele startet med en tur fra Fuentealbilla til Catalonias hovedstad, Barcelona. 12-år gamle Andrés Iniesta ankom La Masia. Nese morgen våknet gutten, som til vanlig har grønne øyne, med røde øyne. Det etter å ha grått hele natta. Sin første natt alene. Mye har skjedd i mellomtiden, og nå er han en av de mest respekterte og beundringsverdige spillerne i verden. Ikke bare er han en fantastisk fotballspiller, men en fantastisk far til tre barn, elsket ektemann, en elsket sønn og bror. Det er nettopp det Andrés Iniesta Luján er.
Iniesta var fra tidlig av altså borte fra familien, noe som kanskje forklarer hans nære bånd til familien sin – og spesielt far José Antonio Iniesta. Det var også grunnen til at det var såpass viktig for Andrés Iniesta å signere livstidskontrakten med Barca på farens 57-årsdag. Det var midtbanespillerens gave til mannen som tidligere hadde kjørt den unge gutten i familiens bil fra Fuentealbilla til Barcelona med et ønske om at sønnen skulle lykkes i den mektige storklubben Barcelona.
Hele Iniesta-familien feiret kontrakten og farens bursdag med en bedre middag i foreldrenes hjem. Det var en spesiell dag med mange gratulasjoner fra overalt. Dagen var også spesiell for Andrés og kona Ana Ortiz. Dagen før var nemlig tiårsjubileumet til dagen de møtte hverandre.
Med andre ord en gledens dag for familien Iniesta. Livstidskontrakten med Barcelona har stengt all usikkerhet om en eventuell overgang. 30. juni 2018 ville Barca-kapteinens kontrakt utløpt. Nå vet familien at han kommer til å bli i klubben til han legger opp. Stedet han kaller hjemme og har bodd de siste 21 årene av sitt liv. 33-åringen føler klubben har gitt ham alt han ønsket seg. De stolte på han fra første sekund og har gitt han selvtilliten og hans verdier som person. Det er disse verdiene som har gjort Iniesta så elsket over alt i fotballverden.
Midtbanegeneralen føler livstidskontrakten er et bevis på at klubben fortsatt stoler på han, både som spiller og person. Som hovedpersonen selv sa.
— Det å tilby en slik kontrakt gjør at de må stole på min ærlighet til selv og kunne bestemme når jeg sier stopp. Det er absolutt ikke lett for en klubb. Jeg ønsker å gjøre det beste ut av tiden og nyte tiden. Forhåpentligvis blir jeg her en god stund til, fortalte Don Andrés.
Glede og håp
I disse dager er det to ting som går gjennom kapteinens hode. Det er glede og håp. Glede er hva han ønsker seg for sin familie og seg selv. Nyte de gode øyeblikkene og være komfortabel med seg selv. Kapteinen har selv uttalt at han manglet dette mellom 2008-2010, som var en berg og dalbane med følelser for Barca-stjernen. Han slet da med skader og i tillegg gikk kompisen Dani Jarque bort. Alt dette gikk daglig gjennom hodet til stjernen, og sluttet i det han scoret seiersmålet i VM 2010.
Håp er også viktig siden det former midtbanespillerens profesjonelle liv, både nå og i fremtiden. Han har ingen sluttdato i kontrakten sin, noe som gjør at han selv kan bestemme om han føler at han har noe å tilby Barcelona. Det har ingenting med alder å gjøre, men prestasjoner. Derfor snakker Iniesta mye om håp. Håp om å passe på seg selv, nyte alle treninger og minutter han får spille kamper.
— Håpet du har kommer innenfra, fra lidenskapen over det du driver med, hva du tenker og hva du ønsker å oppnå. Det er det viktigste av alt. Uten håp gir det ingen mening å drive med noe, og du lærer å sette mer pris på det ettersom tiden går.
Iniesta og faren har tatt seg tid til å se tilbake til tiden fra 21 år siden. Historien startet med bilturen for 21 år siden. Historien hjelper oss med å forstå hvorfor han er kommet der han er i dag. Far og sønn har tatt seg tid til å møte Barcas medieteam for dette intervjuet.
José Antonio Iniesta er nøkkelfiguren i denne historien som startet i 1996. Han var lidenskapelig opptatt av fotball, og hadde en ekstremt talentfull tolvåring og en datter i tillegg. Det var ingen tvil om at Andrés skulle få det fornavnet. Både farfar og morfar het Andrés. José Antonio jobbet som bygningsarbeider, mens kona Mari jobbet i familiens bar i Fuentealbilla.
Mens unge Andrés spilte for Albacete, måtte faren spare opp tre månedslønner for å få råd til fotballsko. Den unge gutten fikk da Adidas Predator, som var de samme skoene som Ronald Koeman spilte med. Barca-stjernen har fortsatt skoene hjemme hos seg, den dag i dag.
Samtalene i bilen
De to Iniestaene reiste 86 kilometer hver vei fra Fuentealbilla til Albacete hvor Andrés spilte. Dette hver gang det var trening eller kamp. Det var ingen tvil om at faren var dedikert. De hadde mange samtaler sammen på bilturene, og faren var en mer ekstrovert og dominerende person under samtalene. Andrés var mer innesluttet som sin mor.
— Selv om foreldrene mine er ulike, så har de mye til felles. Det er kanskje fordi de har vært sammen såpass lenge. Vi er en emosjonell familie. Faren min snakker kanskje mer, mens mamma snakker mindre, men de begge har et stort hjerte. Det har min søster og jeg arvet fra dem, forteller Andrés Iniesta.
José Antonio har et alvorlig ansiktsuttrykk når han tenker tilbake til tiden hvor han måtte ta den store beslutningen om sin sønn. Gutten var bare tolv år gammel og den store avgjørelsen sto overfor dem.
— Det har gått 21 år, og det er ikke noe du tenker på hver dag, men noen ganger når jeg er alene tenker jeg tilbake til hvor vanskelig det var siden han var så ung. Han var her i landsbyen og vi var alltid sammen. Jeg hadde han nær meg, tok han til treninger, så han spille kamper på søndager. Jeg husker jeg tenkte at alt det kom til å være over. Likevel er det alltid en belønning, og for meg var det fotball, som alltid har vært min lidenskap. Jeg byttet å ha han nær meg mot at han skulle få muligheten til å vokse og få mer konkurranseinstinkt så han kunne nå sine mål. Det måtte bli Barcelona. Jeg gikk fra å nyte dagene med han, til å lide for han, men tanken om at det var det beste stedet for ham hjalp meg, forteller José Antonio Iniesta.
Når faren snakker, ser Andrés beundringsverdig på han og tenker på hvordan faren var modig nok til å ta den avgjørelsen og hvor vanskelig det ville være for han og gjøre det samme med en av sine barn. Andrés’ mor tenkte alltid mer på han enn seg selv.
— Hans mor led mer enn jeg gjorde fordi jeg kunne tenke på fotball. Hun ville ikke pålegge seg situasjonen, for hun kunne stoppet sønnen fra å forlate barndomshjemmet, men hun gjorde ikke det og støttet alltid avgjørelsen. Jeg ville ikke la han komme tilbake på grunn av det., sier José Antonio.
Helt til slutt var det Andrés selv som hadde det avgjørende ordet. Han var moden for alderen og tok avgjørelsen med fatning.
— Hvis hodet mitt hadde sagt at jeg ikke ville dra, og de hadde tvunget meg, hadde jeg kun holdt i to dager. Etter at jeg snakket med pappa i en lang tid, visste jeg at det han sa var det beste for meg. Det har jeg alltid hatt klart i hodet mitt, selv da jeg var tolv, sier Barcas elegante midtbanestjerne.
21 år senere
Selv med fordelen av etterpåklokskap er José Antonio overbevist om at all suksess, kjendisstatus og lykke ikke har forandret Andrés fra den gutten som satt seg i bilen og var på vei til Barcelona.
— Sønnen min er den samme gutten, som satt seg inn i den bilen, bare 21 år eldre. Jeg er stolt av hvem han er blitt. Det er prisen for alt dette, at han har forblitt den samme – en familiemann og et godt menneske. I fotball kan man gjøre det godt, helt ok eller dårlig. Det kommer suksesser du nyter, men så er de over. Det som til syvende og sist ikke forlater deg er hvem du er. Jeg kommer alltid til å ha en god sønn, sier faren.
Andrés Iniesta mener han ikke har forandret seg noe. Ikke en gang med to prosent. Han har utviklet seg, men har den samme personligheten som før. Ingen kjenner Andrés bedre enn faren.
— Han er respektfull og talentfull. Da han var tolv snakket han ikke mye, men han tok alt til seg og han er fortsatt litt reservert. Han snakker når han må, og det er ikke alle som vet hvordan man gjør det, sier faren.
Han vet også om sønnens svakheter.
— Han går altfor mye inni seg selv hvis han taper en finale eller viktig kamp. Alle spillere lider, men Andrés lider mer. Jeg prøver å fortelle han at det er slik sport er. Du kan ikke alltid vinne. Han tar alle andres problemer inn over seg i tillegg, og det påvirker ham. Han har måttet takle press helt siden han var ung, men han er klar over problemene sine, så vi er ikke bekymret. Han må slippe det ut, hvis ikke vil det ta livet av han, sier José Antonio Iniesta.
2008 til 2010 var spesielt vanskelige for han. Flere muskelskader som til slutt gjorde noe med selvtilliten hans.
— Skaden han pådro seg før Champions League-finalen i Roma såret han i flere dager. Så kom sommeren hvor det med Jarque skjedde. Da var han langt nede. Sommeren etter kom VM og alt endret seg. Han lyste, var full av energi, og nøt livet med fotball og sukessen som kom, forteller pappa Iniesta.
Andrés bekreftet dette.
— Ja, det var en frigjørende følelse for meg. Ingenting har vært det samme siden da. Jeg analyserte hele prosessen med de jeg trengte og da finner man fort ut hva som er viktig, og hva som ikke er viktig. Det er viktig å finne ut hvorfor du er der du er, og du lærer og fortsette fremgangen uten å straffe deg selv. Det gjør deg sterkere siden du ser ting annerledes, sier Don Andrés.
Syv år har gått siden da, og nå er han far til tre. Først kom Valeria, og så Paulo Andrea og til slutt Siena som kom for et par måneder siden. Andrés fortsatte å vinne trofeer med Barca og tok over kapteinsbindet fra Xavi. 6. oktober la han til nok et magisk øyeblikk som Barca-spiller – og historien er derfor ikke slutt.
Intervjuet er hentet fra Barcelonas offisielle hjemmeside. Det samme er alle fotografier.
