Spilleren som blir elsket av alle sine trenere, men slaktet av fansen – deler av fansen i så fall. Ikke meg.
Som ansvarlig redaktør i Blaugrana.no har jeg mange oppgaver. En av de bedre er å se de fleste kampene til de blårøde fra Catalonia. Jeg har sett de fleste kamper siden 1996, og flere skal det bli. Mange spillere har kommet, og mange har gått. Slik er fotballen. Jeg vil likevel snakke om en spiller jeg mener er blant lagets viktigste. En spiller jeg VET mange av dere misliker, og skriver mye stygt om. Jeg er en av hans største fans. Spilleren er Ivan Rakitic.
Hvorfor er denne spillestilen så viktig?
Først vil jeg snakke litt om hvorfor jeg er så fan av denne arbeidshesten. Det startet med landslagsfotball tidlig på 1990-tallet. Med en mor fra Brasil, har jeg fulgt Brasil tett siden jeg klarte å gå. En av bærebjelkene på Brasil på store deler av det tiåret var Dunga. Hvorfor var han så viktig tenker du. Dunga spilte tre VM for Brasil. 90, 94 og 98. Han var tilnærmet fast i alle mesterskapene.
Etter å ha fått skylden av brasiliansk media for den elendige deltakelsen i 1990, fikk han litt av en revansje i 1994. Raí startet som kaptein, men etter noen dårlige oppvisninger tok Dunga over som kaptein. Han løftet til slutt trofeet. I 1998 var Dunga 34 år gammel og spilte i japansk liga. Likevel ble han foretrukket som midtbanegeneral med armbindet rundt bicepsen. Selv om det ble tap for Frankrike i finalen, var Dunga en respektert mann etter tidligere å ha vært syndebukk.
Store deler av 90-tallet ble kalt Dunga-æraen. Dunga var ikke særlig rask, han var ikke særlig teknisk, men til gjengjeld var han ekstremt fotballklok. Han forutså alt som skulle skje i en kamp. Han taklet sjeldent, men brukte sitt fotballkloke hode til å forutse situasjoner, og med en utsøkt timing var han en general på midtbanen. Dunga var et arbeidsjern av høy kvalitet, og krevde at alle spillere skulle gi 110 prosent til enhver tid – litt som Puyol. I første kamp i VM 1998 husker jeg at Dunga og Bebeto (min første favorittspiller) faktisk røk i tottene på hverandre. Grunnen var så enkel at Dunga krevde at uansett hvor på banen du spilte, så skulle du gi alt og jobbe ræva av deg.
Med sin europeiske fotballstil, var Dunga både godt likt og mislikt blant Brasil-fansen. For Brasil skal jo i likhet med Barcelona spille attraktiv fotball. Men selv fotballag med attraktive spillestiler trenger arbeidshester på midtbanen. Uten disse spillerne vil ikke de offensive drivkraftene ha like mye spillerom og frihet. Derfor var Dunga ekstremt viktig for Brasil. Brasils offensive spillere kunne leke seg så mye de bare ville på grunn av Dungas ryddeegenskaper på midtbanen.
Ivan den store
Det er her Ivan Rakitic kommer inn. For makan til et arbeidsjern. Han er ikke en spektakulær spiller. Han er ikke et teknisk vidunder. Han er ikke verdens beste midtbanespiller en gang. Men jobben han gjør for laget er akkurat hva et lag som Barcelona trenger. Det er nettopp grunnen til at den hårfagre kroaten spiller så mye, og har gjort det helt siden han ankom den katalanske hovedstaden.
Jeg leser kommentarfeltene, og jeg skjønner frustrasjonen til alle. Barcelona skal score fem mål i hver kamp og spille Pep-fotball hver eneste gang. Ja, det hadde vært utrolig deilig, men det er andre tider nå. Tider hvor man må gjøre det beste ut av laget man har, og akkurat det gjorde Lucho og det gjør Valverde.
Ivan Rakitic er ikke den spilleren man legger mest merke til, hvis man ikke virkelig går inn for det. Men faktum er at han er blant lagets viktigste. For det første utgjør han en perfekt duo med blekksprut-generalen ved siden av seg. For det andre så er Ivan den store en spiller som virkelig går i krigen for laget. Han er ekspert på å gjenvinne baller, bryte spill, jage motstandere og stresse dem til å gjøre feil. Han er ekstremt fotballklok, vet når han må dra på seg et gult kort for å stoppe en kontring i mot, og har en utholdenhet på det absolutte toppnivået i hele ligaen.
Han er ekstremt viktig. Ikke bare for denne kampen, men generelt sett. Han gir oss balanse, stabiliserer laget og har alt; mål, strategi og hardt arbeid. Det er en luksus å ha han på laget.
Det var Ernesto Valverdes beskrivelse av kroaten etter den gode kampen mot Atlético Madrid. Og det er ingen tvil om at «Raki» leverer, og derfor får han så mye spilletid. Han har fått spilletid i 42 av 44 kamper denne sesongen. 3164 minutter av 3960 mulige, noe som utgjør 80 prosent av tiden. I tillegg til den viktige jobben hans som midtbanekriger, har han også gode tall å vise til. Statistikken viser sesong – kamper – mål – målgivende – spilte minutter:
2017/18 – 42 – 4 – 4 – 3,164
2016/17 – 51 – 8 – 7 – 3,524
2015/16 – 57 – 9 – 6 – 4,065
2014/15 – 51 – 8 – 10 – 3,344
Alle lag trenger en midtbanegeneral, og Barca er intet unntak. Der har vi Busquets, men jobben kroaten gjør i hver eneste kamp er uvurdelig. Den er så viktig for at Barca som lag skal kunne fungere såpass godt sammen. Ved siden av general Busquets er det viktig med generalløytnant Rakitic.
Tro det eller ei, men jeg er veldig glad vi har Ivan Rakitic.
