Selv om det ble tap var det den beste fotballopplevelsen jeg har hatt.
Jeg var heldig med semesteret mitt da jeg bodde i Barcelona, ihvertfall fotballmessig. Våren 2013 inkluderte flere toppkamper som AC Milan-dramaet, PSG-kampen som ble avgjort på bortemål, fadesen mot Bayern, samt et seriegull under Tito Vilanova. Men en fotballopplevelse brant seg skikkelig fast: El Clásico.
Det var en kald kveld i februar. Kampen gikk sent, etter den andre semifinalen som ble spilt den kvelden. Jeg husker ikke hvem som spilte, ærlig talt fordi jeg ikke brydde meg. Alt som stod i hodet var El Clásico. Drømmekampen.
Barcelona hadde fått med seg bortefordelen fra første kamp, 1-1, og mine blårøde øyne så at Barcelona spilte best i Madrid. Jeg som mange andre øynet et håp om en finale, på erkerivalens bekostning.
Mange timer før kampstart kunne man se hva som skulle skje senere den kvelden, og hele uka hadde avisene flommet over av artikler om kampen, spådommer, rykter, meninger. Jeg prøvde en stund å lese alle artikler men måtte tilslutt gi opp. Det gikk faktisk ikke å få med seg alt som ble skrevet og leve et vanlig sosialt skoleliv samtidig.
Allerede på t-banen begynte anti-Madrid sangene, og utenfor Camp Nou økte intensiteten og omfanget. Jeg hadde dratt dit tidlig for å få med meg mest mulig av opplevelsen, og var der litt mindre enn en halvtime før hovedportene åpnet. Hele det store området utenfor stadion var fylt til randen med folk som sang de vanligste Barca-sangene, mens de veivet med Senyeraer og skjerf i de katalanske fargene. Det var helt tydelig at det stod om mye mer enn bare 90 minutter med fotball.
Madriditis
Da jeg kom inn på stadion tok det helt av. Jeg hadde vært på Camp Nou før, riktignok på mindre kamper. Milan-kampen kom noen uker etterpå, men selv seiersrusen da Jordi Alba satt inn 4-0 klarte ikke måle seg med stemningen inne på stadion. Før kampen startet. Da lagene entret banen kuttet de lyden på Barca-hymnen etter den innledende trompetlyden. Resten av lydsporet trengtes ikke, for hele Camp Nou sang av full hals. Bare dét øyeblikket var verdt kampbilletten alene. Selv nå, over et år senere, får jeg gåsehud av å tenke på det.
I boka «Fear and loathing in La Liga» beskriver Sid Lowe et fenomen som kalles Madriditis og Barcelonitis. Madriditis er fenomenet når Barcelona-supportere gleder seg mer over at Real Madrid ikke vinner, enn at Barcelona vinner. At det å se Madrid lide er viktigere enn å fryde seg over egen innsats. Forrige sesong gjenspeiler det. Selvfølgelig var det surt at ligatittelen glapp hjemme på Camp Nou. «Men heldigvis» sier mange «så vant ikke Real». Barcelonitis er da det samme fenomenet hos Madridistaer.
Det er mulig at flertallet på Camp Nou den kvelden hadde støttet oppunder Barcelona mer enn de hadde hånet Madrid. Men før kampen startet ble det kastet bensin på bålet. Det skulle være ett minutts stillhet før kamp for å hedre en tidligere Barcelona-spiller. Alle var stille. Alle culés. Bortesupporterne sang Madrid-sanger av full hals. Da dommeren blåste eksploderte stadion.
Stillheten ble erstattet med intens piping. De som ikke hadde Madriditis fra før ble smittet av mengden. Selv de pensjonerte gamle damene fra velstående katalanske familier ropte allverdens ukvemsord om mødrene til bortesupporterne. Derifra gikk det bare en vei.
Hele første omgang sang hele stadion diverse sanger, flest supportersanger, men også en del hatsanger om Real Madrid, Madrid by, og ikke minst Spania. Da klokka bikket 17.14 tok det helt av — igjen. Nesten samtlige på stadion hadde en eller annen supportereffekt med det katalanske flagget på. Og «I. Inde. Independence» runget ut over stadion i godt over ett minutt. Jeg tror ingen på stadion følte at de fikk sagt nok om hva de mente om Catalonia-situasjonen.
Den mektige stillheten
Like før 1714-markeringen hadde Real fått tildelt straffe. Alle visste hvem som ville gå frem til krittmerket. Jeg satt bak målet straffen skulle tas, som var motsatt side av bortesupporterne — heldigvis. Da straffen ble tildelt ble dommer Mallenco møtt med den nest mest kraftfulle pipekonserten jeg har hørt, kun slått av den som kom etter syngingen under minnesmarkeringen.
Da Ronaldo plukket opp ballen og gikk mot straffemerket kom diverse bemerkninger om Ronaldo, moren hans, og det man kan tenke seg til. Selve talismanen for Madriditisen skulle få mulighet til å sende Real opp i ledelsen. Alle visste hva som mest sannsynlig kom til å skje. Likevel ble det helt stille da Pinto måtte plukke ballen ut av mål. Helt musestille, kun med unntak av den bråkete borteseksjonen på motsatt side, og selv de ble — for meg på motsatt side — kun en liten dråpe i havet av stillhet. Det er den mektigste fotballreaksjonen jeg har sett noen gang. Selv om alle forventet hva som kom til å skje, klarte ingen å stålsette seg mot det. Samtlige rundt meg fikk slått pusten rett ut av seg.
Etter et par sekunder innså alle hvor mektig stillheten var. Jeg tror alle så rundt seg hvor stor innflytelse sin egen stillhet hadde på alle rundt seg, og det gikk ikke lang tid før buingen tiltok. I ettertid sitter jeg med følelsen av at hovedgrunnen til at vi begynte å bue var for å ikke vise hvor skadet stoltheten var, og hvor mye den ene scoringen hadde gått inn på oss. Mens jeg var der følte jeg bare frustrasjon.
Himmel og helvete
Kampen gikk som vi vet, og Barcelona ble sendt ut av Copa Del Rey med 1-3 hjemme på Camp Nou (2-4 sammenlagt). Raphaël Varane gjorde sin livs kamp deffensivt, og fikk attpåtil med seg en scoring. Den lille frustrasjonen som føltes tyngende etter 0-1 hadde blitt til bitterhet og selvmedlidenhet. Jeg tror aldri jeg har vært så lei meg, sur, frustrert og sint på samme tid. Jeg fikk mitt livs høydepunkt ødelagt.
Likevel så er El Clásico det største jeg har vært med på. Nå i ettertid er mitt beste fotballminne den kalde natten i februar som endte med tap. For selv om det ble tap så var stemningen på stadion så mektig at jeg aldri tror jeg kommer til å oppleve noe liknende igjen — utenom et nytt El Clásico. Jeg har i ettertid sett store Champions League-kamper og seriefinalen i våres på Camp Nou. Ingen ting har målt seg med El Clásico. De 56 minuttene Barcelona fremdeles var med i kampen var de beste 56 minuttene jeg noen gang har opplevd. Jeg føler ikke at jeg klarer å beskrive den intense stemningen godt nok, uansett hva jeg skriver. Det er en følelse av intenst hat blandet med håp, forventninger, samt gleden av å være vite til klubbfotballens desidert største øyeblikk.
Om du ikke har vært på El Clásico vil jeg råde deg til å gjøre det. Har du vært der vil jeg råde deg til å dra igjen, skjønt det vet du selv. Selv skal jeg tilbake til Camp Nou på El Clásico, snart. Og jeg kommer til å dra så mange ganger jeg har tid og anledning. For jeg skal være på Camp Nou en dag vi vinner, og jeg vet at det vil bli mitt livs øyeblikk. For ingen følelse er bedre en seiersrusen etter å ha vunnet El Clásico.
